When you walk alone

Jeg sitter på jobb, har masse jeg skulle hatt gjort men klarer ikke foreta meg noe. Arbeidsgleden og overskuddet som har båret meg frem de siste ukene er borte. I natt sov jeg lite og urolig. Jeg er trett, frustrert og oppriktig lei meg. Bilde av Gerrard som sklir virker å være limt til netthinnen, jeg blir ikke kvitt det, det rir meg som en mare, det hjemsøker meg og blir bare avløst av en ekstatisk Mourinho som slår som besatt på sitt hjerte av stein og skriker mot sine egne. Jeg har kone, barn og Jesus, det er mange ting som er viktigere enn fotball, skuffelsen, sinne, frustrasjonen, sorgen alt sitter der likefullt.

Sklir

Siden vi slo Fulham begynte et håp og spire inni meg, et håp om gull, et håp om oppreisning etter år med ydmykelser og nederlag. Denne troen på størrelse med et sennespsfrø har vokst seg til et tre som har strakt sine greiner utover Norge og hele verden, en skare av håpefulle har i løpet av våren fått troen på at det virkelig kan skje, i år. Håpet vårt har blitt legemliggjort gjennom vår trofaste leder det siste tiåret. Steven Gerrard har vært en åpenbaring i sin nye dype rolle på midtbanen. Derfra har han ledet sine disipler med kløkt, tålmodighet og dristighet. Han har vært som de gamle generaler som de store ledere fordi han har stått fremst i frontlinjen han har ledet med sitt eksempel. På sidelinjen har Brendan Rodgers gitt sine instruksjoner og oppmuntringer. Som en far har han gitt spillerne trygghet og frihet, de har sprudlet denne våren, fra den enkle lokale backen John Flanagan til superstjernen Suarez. De har gjort Rodgers ideer levende og satt sitt personlige stempel på en fotball jeg ikke har sett maken til i mitt liv som Liverpool supporter. De har gitt oss gleden tilbake «we had Heighway on the wing, we had dreams and song to sing» har blitt til presens og Sterling.

Believe

Transformasjonen har vært bemerkelsesverdig lite avhengig av penger. Foruten Mignolet og Sakho er laget det samme som karret seg til en syvendeplass ifjor, Alberto, Aspas og Moses har vært haleheng. Det har vært fortellingen om Askeladden som nedkjempet ikke ett men to kapitaltroll inntil igår.

Money

Allerede etter ett og ett halvt minutt kunne vi se konturene av kampforløpet. Mark Schwarzer,  Cæsar Azpilicueta og Ashley Cole tok seg fryktelig god tid. Chelsea klarte det ingen andre med unntak av Southampton har klart denne sesongen nemlig å motstå stormløpet. De brukte minutter på innkast og utspark, Liverpool klarte ikke drive opp tempoet, de fant ikke rytmen, de løp for hente ballen til Cole og Schwarzer som skulle sparke ut eller kaste inn. På sidelinjen stod en fornøyd Mourinho og betraktet klokka som nærmet seg halvtimen. Ute på gressmatten løp en tålmodig Mark Atkinson, han lot kynismen vinne, å bevisst hale ut tiden er regelbrudd, det er også brudd på fairplay, Atkinsons sanksjon var å vifte med klokka, resultatet ble tre minutter tillegg i først og fire på slutten av kampen.

Mark_atkinson

0-0 hadde vært et utmerket resultat for oss. Hele omgangen var Gerrard brilliant han vant baller og vendte spillet tålmodig og profesjonell. Et fatalt øyeblikk endrer alt, og Chelsea er foran, frustrasjonen og sinnet pulserer i hele kroppen mens Ba kneler foran sine egne fans. Gerrard henter ballen og marsjerer tappert mot midtsirkelen, jeg har lyst til å gråte, den største for meg som ikke fikk oppleve Dalglish, har nettopp pulverisert sin egen drøm. The Kop svarer med å hylle sin kaptein men det hjelper ikke, Gerrard går sønderknust i garderoben, lederen som oppildnet sine medspillere etter City kampen med en profeti han selv har gjort til skamme, det er fortvilende.

Gerrard

Andre omgang blir en ren lidelse der alle forutanelser blir bekreftet.En tydelig preget Gerrard prøver og prøver i andre omgang men skuddene går utenfor, blir blokkert eller plukket opp av en 41 år gammel australiener. Også den upressede headingen fra 9 meter går i klypene, det vil seg ikke.  Mourinhos menn forsvarer seg godt, de ligger konstant med 10 mann bak ballen, bare Ba jager litt lenger fremme. Liverpoolspillerne blir mer og mer frustrerte de går opp for dem hva som er i ferd med å skje. Ikke siden Inter på 60-tallet har vi sett en slik perfeksjonert kynisme. Matic, Cole og den nye tsjekkeren leverer ett forsvar spill som trolig gir Drillo en følelse av at noe tross alt må være hellig. For første gang denne sesongen møter Liverpool ett forsvar som for dem virker å være ugjennomtrengelig. Når sluttsignaler lyder går de duknakket i garderoben, mens ett tappert The Kop synger salmen som vi alle kan. You`ll never walk alone runger på stadion, nede på gressmatta går allikevel en mann som føler seg mutters alene, klapp på skulderen og oppmuntrende ord hjelper ikke denne ettermiddagen, Steven Gerrard er ensom midt i en folkemasse på 40 000 som elsker ham. Gerrard får erfare sannheten vi alle innerst inne kjenner, noen ganger går vi faktisk alene. Bilde skjærer i hjertet, eldstemann på snart sju skjønner at dette er trist, kona mi får også vondt av denne lokale helten som nesten vant prinsessen og halve kongeriket.

Inter

Etterpå blir det vanskelig å snakke, ungenes mas blir bare en vak tåke. Det er verre en Cantonas scoring i 96, det er verre enn Mersons i 91 og Cechs redning for to år siden. Å tape for Ferguson og Graham var grusomt men det var managere med verdier og noen prinsipper. Ferguson ville aldri tillatt sine spillere det Chelsea spillerne ble oppfordret til igår. Måten alt skjer på igår gjør tapet til det verste i min tid som Liverpoolsupporter. Det føles så urettferdig, det føles som om det destruktive tok kvelertak på det konstruktive som om mørket atter en gang kvalte lyset.

Cantona

På Barcelonas sesongbilletter kan man lese «velkommen til lidelsen», vi som har vært liverpoolsupportere en stund vet etterhvert hva dette innebærer. Brendan Rodgers og hans spillere har all grunn til å være stolte av det de har levert denne sesongen uansett hvordan det går i de neste kampene. For min del er imidlertid synet av en Vincent Kompany med Premier League trofeet hevet med vi noen fattige mål bak, nærmest uutholdelig. At Stevens Gerrards manglende fotfeste skulle bli avgjørende i et av de mest spennende drama i engelsk fotball er ikke annet enn utrolig bittert og trist. Idag sørger jeg over mannen som har gledet oss så mange ganger, jeg håper inderlig at du får din revansj!

Gerrard_2

Mitt møte med Color Line

Idag har et av arbeidsmålene vært å få bestilt familieutflukten til høsten. Familien Mong reiser i høstferien 2012 sammen med familien Jess til Skallerup Klit. Vi har mange gode minner fra dette feriesenteret og gleder oss veldig til turen.

Det er deilig å være norsk i Danmark!

Da jeg imorges bestilte oppholdet gjorde jeg en blunder, jeg bestilte hytte fra mandag 8 oktober til fredag 12 oktober. Da jeg senere sjekket rutene til Color Line oppdaget jeg at ferja mandag ikke gikk før i 16.35 ,vi ville dermed gå glipp av en dag. Jeg så fort at hvis jeg endret tidspunkt fra mandag til fredag, til søndag til torsdag ville vi få en langt bedre utnyttelse av oppholdet. Jeg grep telefonen og ringte sentralbordet i Skallerup. Etter tre ring tas telefonen over Skagerak. Etter ytterligere 1 minutt er reisen endret. Hyggelig, effektivt, super service, jeg er fornøyd, danskene har forstått det! Skallerup vil jeg fortsette med å anbefale til venner og kjente.

Badelandet i Skallerup holder høy kvalitet

Senere på dagen logget jeg meg som stolt ColorClub medlem inn på Colorline sine nettsider. Etter å ha brukt mine 100 bonuspoeng fra sist tur endte jeg opp med en sluttpris på 1750 kr tur/retur Danmark med tre barn og vanlig personbil, frokostbuffet på veien bort inkludert. Flott! Job done! Familien Mong i boks.

I ettermiddag var turen kommet til familien Jess. Jeg går igjen inn på Color Line sine nettsider og bestiller nøyaktig samme tur som til oss, men reagerer når jeg ser prisen nederst på siden. Det er ingen i familien Jess som er ColorClub medlem men turen deres kommer på 1150 kr. Betaler jeg ColorLine 200 kr i året for å få dårligere betingelser en ikke-medlemmer?

Kortet som beviser at du er en del av det eksklusive brorskapet

Jeg bestemmer meg for å ta kontakt med ColorLine. ColorLine kan kontaktes på mail og på telefon. Ettersom jeg er litt utålmodig og nysgjerrig og ønsker et svar iløpet av uka bestemmer jeg meg for å gå for telefonen selv om jeg har grusomme erfaringer fra tidligere lignende oppringninger. ColorLines kundeservice har åpent fra 08.00-20.00.

Ja her er det bare å ta kontakt

Jeg møter en automatisk telefonsvarer i den andre enden. Svareren ber meg om å oppgi mitt ColorClub medlemsnummer og jeg fatter et håp om at prosessen nå kan gå fortere. Jeg taster oppildnet inn nummeret og trykker firkant tast. Svareren sier så at jeg må taste inn mål med reisen. Jeg taster først 2 for Danmark/Sverige og deretter 1 for Danmark. Etter dette sier svareren at det dessverre er stor pågang men hvis jeg vil kan jeg taste stjerne og så skal ColorLine ringe meg opp. Jeg velger å bli værende foreløpig, jeg setter på høyttaleren og starter ventingen til tonene av rolig og behagelig popmusikk.

Hvis noen skulle være i tvil

Hvert minutt avbryter svareren musikken for å understreke at det er stor pågang og anbefaler meg å trykke stjerne for så å bli oppringt, jeg velger å bli. Jeg sier til meg selv at dette ikke er noe å ta på vei for, de svarer nok snart, jeg kan svare på mailer og gjøre andre fornuftige ting mens ColorLine spiller ballader.

Etter 27 minutter og 15 sekunder svarer endelig kundeservice, jeg får kontakt med en svensk dame i andre enden. Jeg tar meg skikkelig sammen slik at jeg opptrer høflig, rolig og avbalansert. Jeg presenterer meg og begynner å forklare situasjonen. Midt i forklaringen brytes kontakten og ColorLine begynner å spille filmmusikken i Forrest Gump. Nå kjenner jeg virkelig at raseriet kommer sigende, Silvestris fantastiske toner hjelper lite nå, jeg må ta en timeout. Jeg roer meg ned og konkluderer med av kundebehandleren raskt ringer opp igjen og beklager bruddet.

Silvestris tema i Forrest Gump fyller meg vanligvis med positive assosiasjoner. Slik musikk må ikke misbrukes!

Etter ytterligere 7 minutter og 20 sekunder innser jeg at dette ikke vil skje. I avmakt og resignasjon trykker jeg stjernetasten og drømmer om at ColorLine vil ringe meg opp før de stenger kundeservice 20.00. Jeg er i ColorLines hender min skjebne er dem prisgitt.

15 minutter senere ringer ColorLine meg opp. Jeg mobiliserer alt jeg har av krefter og energi og presenterer meg rolig, jeg forklarer situasjonen og to tre minutter etterpå har kundebehandleren rettet opp feilen og vi får turen til samme pris som familien Jess. Jeg spør avslutningsvis om jeg har fylt ut noe feil på min bestilling men får som svar at det har jeg ikke gjort, dette er trolig en teknisk feil, men nå har vi ordnet alt.

Å jobbe med telefonisk kundeservice byr helt sikkert på noen utfordringer.

Jeg kjenner at jeg har lyst til å si noen avslutningsord men så slår det meg at denne unge damen er en helt uskyldig kundebehandler som tross alt har gjort jobben sin. Det er ikke hennes feil at forrige kundebehandler plutselig brøt samtalen fordi hun antagelig var ferdig for dagen. Det er ikke hennes feil at bedriftsledelsen ser på service som noe som truer det allerede digre overskuddet. Trolig tjener denne unge damen dårligere enn meg og har ugunstige arbeidstimer. Hun må høre på frustrerte mennesker hver eneste dag som en direkte konsekvens av firmaets filosofi. Å øse min frustrasjon og mitt sinne mot denne effektive unge damen blir feil, jeg blir nødt til å bite det i meg igjen, om noen uker er jo alt glemt og vi ler av det hele. Jeg sier hei og legger på. Jeg kjenner jeg er sliten og går i dusjen, å forholde seg til ColorLine tar på.

Det er ikke første gang jeg er i situasjoner som dette. I møte med disse arrogante storfiskene blir jeg sittende igjen med en  følelse av avmakt. Det plager meg at de ustraffet kan behandle meg som en hund, det irriterer meg grenseløst. Hvis trafikken er så enormt stor en torsdag ettermiddag i april hvorfor i all verden ansetter ikke ColorLine flere kundebehandlere? Grunnen er enkel: ColorLine vil ikke bruke ressurser på å hjelpe kundene sine, når kundene kan bruke ressursene selv. Jeg er drittlei av tast 1 og tast ditt. Jeg er drittlei av klassisk musikk og firkanttaster. Jeg vil ha hjelp, jeg vil snakke med mennesker som kan hjelpe med i dag og ikke i neste uke.

Det verste er at jeg i fremtiden også blir nødt til å forholde meg til disse aktørene. De små aktørene er for dyre for oss som er opptatt av pris. Vi er i igigantenes hender. Det er det som er så frustrerende. Selv om jeg er mektig irritert på ColorLine, Elkjøp og Ikea så kommer jeg krypende neste gang jeg skal ha noe. Jeg har ingen sanksjonsmuligheter. Jeg skal reise med denne arrogante aktøren i oktober og sikkert flere ganger i fremtiden. Om noen år ryker Billy hyllene og garderobeskapet og så bærer det til Ikea.

Frustrasjonskilde for mange

Idag har ColorLine blitt innlemmet i svarteboka mi. Sammen med Lånekassen, Ikea, Elkjøp, Telenor og Peppes Pizza utgjør de et arrogant og kynisk fellesskap. De bør kanskje ta seg en tur over fjorden og lære av danskene.

Lånekassen topper lista mi.