Århundrets rogalending, vinnerskaller og ett nytt år.

Før jul var jeg tradisjonen tro på Julemesse på Saron. I en av kassene med bøker plukket jeg opp en bok med tittelen «Aldri for gammel». Etter å ha lest omslaget tok jeg boka til kassen og betalte den nette sum av 10 kroner.

aldri_for_gammel

Fire dager senere var boka om Liv Kyllingstad Godin lest. Madam Liv som kongoleserne kalte henne bygde kirker, skoler og ikke minst veier og broer i Kongo. Madam Livs måte å drive misjon har gjort det lettere for seks millioner kongolesere og forflytte seg. Madam Liv var Jesu hender i en lutfattig landsby i Kongo som heter Bili, hun var der ingen andre ville være. Forfatteren Øystein Mikalsen skildrer en kvinne som stavrer seg frem med gåstolen sin og stikker stokken sin i sementen og forlanger mer mørtel. Selv om Liv var mange og åtti år ledet hun arbeidet med store vei og broprosjekter.

Broer

De fleste nordmenn på snart nitti sitter på gamlehjem og venter på barn, barnebarn og oldebarn som aldri kommer. De drømmer seg tilbake til «gamle dager» da de betydde noe og gjorde nytte for seg. Nå er de redusert til en utgiftspost. Deres største ønske er å ikke være til bry. De vil for alt i verden ikke stå i veien for sine barn og barnebarns utvikling.

De_ensomme_eldre

Liv Kyllingstads liv og virke står i sterk kontrast til ensomheten og tomheten mange nordmenn opplever i sine siste år. Øystein Mikalsen forteller om en jevn strøm av folk til Livs enkle hus. Noen trenger penger, noen råd mens andre trenger et passbilde, Liv hjelper så godt hun kan. Mens mange eldre her til lands mot slutten av livet blir det vi kaller livstrette, klaget Liv hele tiden på at hun hadde dårlig tid. Det var ikke sikkert hun fikk gjort alt hun skulle før hun måtte ta farvel med denne verden.

Jeg har lest en del biografier i mitt liv de fleste har handlet om fotballspillere, fotballtrenere og politikere. Få biografier har utfordret meg som beretningen om gjesdalsbuen som 15 år gammel bestemte seg for å reise til Kongo. Da Stavanger Aftenblad i 1999 skulle kåre århundrets rogalending falt ikke valget på Jan Egeland, Arne Rettedal, Leif Ove Andsnes, Gunn Rita Dahle eller Christian Bjelland. Etter at 1400 rogalendinger hadde gitt sin stemme stod en enkel lærerinne fra Gjesdal igjen som vinner. Liv Kyllingstad hadde ikke briljert med diplomatiske evner innefor internasjonal og nasjonal politikk. Liv var kunstner men ikke så flink som Andsnes, hun hadde god fysikk men var lysår bak Gunn Rita, og selv om Livs pensjon var stor i forhold til de andre innbyggerne i Bili manglet hun en del i forhold til Christian Bjelland. Rogalendingene hadde sett at Liv hadde noe annet. Hun hadde et stort hjerte. Et hjerte for andre, for noe større. Det er ikke fortreffelighet, intelligens og rikdom vi setter høyest og lengter etter men et hjerte som sprer godhet.

Århundrets

http://www.aftenbladet.no/kultur/Boka-om-arhundrets-rogalending-2557037.html

Boka om Liv Kyllingstad Godin står i sterk kontrast til boka «Norske vinnerskaller» som står utstilt på skolebiblioteket hos oss. Liv Kyllingstad er et befriende pust inn i det jeg vil kalle «vinnerskallesamfunnet». Bøker om hvordan vi skal bli vinnerskaller florerer. Hva er det Ole Einar Bjørndalen og Petter Stordalen og Northug gjør som du ikke gjør? Hvordan skal vi bli det amerikanerne kaller for «high achievers». Vinnerskallene går i kjelleren, de gir seg aldri og de utnytter hver dråpe av talent og potensial. De innehar et «killerinstinkt». De foretar beinharde prioriteringer, de velger bort alt som bremser. De forebereder seg og er nærmest sykelig opptatt av detaljer som de selv mener ville være avgjørende. De må det beste utstyret og de beste metodene som finnes. De stemmer høyre. Vinnerskallene blir den beste de kan bli, de blir superløpere og superledere.

Vinnerskaller

Det er ingen tvil om at Norge trenger vinnerskaller og enere men trenger vi flere? Vil vi ha et samfunn der alle står opp om morgenen og lurer på hvordan de kan maksimere sitt utbytte og potensial denne dagen. Vil vi ha et samfunn der alle krever optimale rammer og omgivelser for egen utvikling? Vi vi ha et samfunn bestående av vinnerskallene og de andre som ikke lenger orker? Det kan fort bli fryktelig kaldt.

Noe av det som preger vinnerskaller er at de stiller høye krav til seg selv og sine omgivelser. Det er kanskje ikke rart vi nordmenn ligger på klagetoppen. Vi er misfornøyd med SFO tilbudet, oppfølgingen fra kontaktlærer, informasjonsflyten på jobb og sengene på hotellet er for harde. Omgivelsene må stille opp for at jeg skal prestere best mulig. Skismøring og sykler handles inn til svimlende summer slik at far kanskje i år slår han på nabokontoret på Birken. Det handler om meg og mitt, vi blir selvsentrerte og navlebeskuende. I jakten på det perfekte kjøkkenet, den perfekte kjærligheten, den perfekte kroppen og det perfekte løpet står mange barn og mange gamle igjen i grøftekanten, overlatt til statlige institusjoner. De har lange ettermiddager på SFOen og lange kvelder på eldresentrene. De er brukere som mottar profesjonell hjelp og utmerket oppfølging, men savner sine nærmeste. De scorer høyt på ulike skjemaer og utviklings-diagrammer og rundinger, men vil sitte mer på fanget.

2014-12-29_1335

Vi lever i selvrealiseringens tidsalder. Mange er slitne. Det er slitsomt å realisere seg selv hele tiden. Det er slitsomt å oppfylle våre egne krav og omgivelsenes krav til oss. Det er slitsomt å hele tiden sammenligne seg med andre vinnerskaller. Vi blir utbrente og går på veggen. Vi får ME og utmattelsessyndrom. Det koster når man hele tiden skal strekke seg litt lenger, når man aldri kan tillate seg å være fornøyd.

stress

Jeg har som alle andre i vinnerskallesamfunnet satt meg et mål for året som kommer. Jeg bestemte meg i høst for at jeg fra 1 januar til sommerferien ikke skal spise sjokolade og drikke brus. Det er litt av et mål sier jeg med blikket festet på navlen som jeg ønsker skal bli mer fremtredende i 2015. Vi er mange ombord i båten. Ole er 17 år og er bekymret for om han klarer å opparbeide seg sixpack til sommeren. Lise som går siste året på videregående er bekymret for om hun klarer over fem i snitt. Per på 43 er bekymret for om han får trent nok slik at dette blir året der han endelig slår sjefen på Nordsjørittet. Else på 43 er bekymret for de fire kiloene som har kommet det siste året, vil venninnene legge merke til dem på neste forening? Maybritt på 28 er usikker på om hun får laget all maten fra bunnen i år.

1_jan

 

I møte med Liv Kyllingstad blekner våre spede nyttårsforsett. Tenk om blikkene våre ble rettet utover istedet for innover. Tenk om vi kunne legge til rette for andre. Jeg drømmer om et samfunn som i 2015 søker mer fellesskap, som blir mer rause med sine penger og sin tid, som hjelper, som lever litt enklere, som istedet for å stille krav forsøker å møte behov. Det fins tross alt viktigere ting enn sixpacker og gode karakterer. Vi trenger ikke flere vinnerskaller, men mer fellesskap, solidaritet, glede og fred. Vi trenger ikke flere Bjørndalener og Northuger men flere Kyllingstader. Kanskje er det på tide å omformulere John .F. Kennedys utsagn. Spør ikke hva omgivelsene dine kan gjøre for deg men hva du kan gjøre for dine omgvielser. Godt nyttår!

Husmødre og selvrealisering

Da jeg vokste opp for ikke så mange år siden var samfunnet på noen områder betydelig annerledes. Frem til jeg var 6 år var jeg hjemme med mor og søsken. Det var forutsigbare dager. Etter frokost bar det ut i nabolaget, jeg hadde stort sett noen å leke med. Vi var ute fra morgen til middag fra tid til annen. Noen ganger husker jeg at jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg var sulten. Når leken var over kjente jeg på en kraftig sultfølelse. «Jeg er skrubbsulten, kan du smøre seks skiver med Vossafår?» kunne jeg si idet jeg stormet inn i gangen hjemme.

Vossafår er fortsatt en viktig ingrediens i kostholdet mitt

Faren min gikk på jobb, han jobbet ca 40 timer i uka, mor var hjemme med oss. Mens vi unger var ute i gata eller lekte hjemme var min mor i full sving. Hun vasket gulvet i stua og på kjøkkenet, hun redde opp senger, hun handlet inn til uka, hun holdt orden i skap og rundt omkring, hun vasket badet, laget middag (av og til dessert) vasket klær, smurte brødskiver, skiftet bleier. Min mor hadde nok å henge fingrene i.

Foruten den praktiske delen var min mor stort sett alltid tilgjengelig, hun var der når jeg datt og slo meg, hun ropte når barne tv skulle begynne, det var alltid noen som tok imot meg når jeg kom hjem. Noen ganger som oftest når det var dårlig vær gikk vi på besøk til andre mødre og unger, vi bare reiste og ringte på, senere begynte vi å ringe før vi kom.

Slik så vår første telefon ut

Det hendte ofte at jeg kom ned i stua og fant min mor med andaktsboka i hånda sittende i sofaen, det var som regel «En ny dag» skrevet av den svenske vekkelsespredikanten Rosenius. Av og til kunne min mor legge bort andaktsboka og ta frem barnebibelen, sammen reiste vi på eventyr til Egypt, Galilea, Babylon, Gennesaretssjøen, Kypros og selvfølgelig til Kaanan.

Min mors var rød og i ett bind, permen hang og slang, den bar preg av flittig bruk

Min far kom hjem til forskjellige tider ettersom han jobbet skift, vi hadde middag en tid mellom 13.00 – 15.00 alt etter hvordan min far jobbet. Det var en fin tid. Min far trivdes godt på jobb og forsørget oss. Min mor var ikke i lønnet arbeid, hun var hjemme med oss.

Min mor realiserte seg selv. Hun drømte om en god, trofast og kjærlig mann, om barn, om å skape et åpent hjem og om å lære sine barn om Jesus. Denne drømmen realiserte min mor, hun levde drømmen. Min mor realiserte noe av det Gud hadde lagt i henne, omsorg, generøsitet, gavmildhet og kjærlighet. Nesten hver dag fikk vi små erfare glimt av dette. Min mor stod for kanskje den viktigste verdiskapningen i det norske samfunn. Hun skapte trygghet, hun formidlet verdier, hun satte grenser, hun gav av sin omsorg og kjærlighet. Sammen med min far gav hun oss håpefulle en plattform og noen slitesterke verdier og prinsipper vi kunne ta med oss den dagen vi skulle forlate hjemmet. Min mor og alle de andre mødrene på denne tida fikk ikke lønn, deres verdiskaping ble ikke verdsatt. I et samfunn som verdsatte økt konsum, økt produksjon, økt sysselsetting forandret drømmene seg. I et stadig mer individualistisk samfunn forsvant husmødrene. Idag er husmødrene historie, de gamle husmorskolene er for oss kalde gufs fra fortida. 

Dette er Olsrød husmorskole, min mor gikk også på en slik skole

For meg er ordet husmor et honnørord, husmødrene var hjørnesteinen i det norske samfunnet. De gjorde en uvurderlig jobb, jeg setter dem høyt, de gav oss en god start.