Hvorfor Frokostklubben?

Det var litt merkelig å spise frokost hjemme idag etter en drøy måned med frokost ute i det fri sammen med mange andre mennesker. I år ble det tilsammen 31 (8 mindre enn i fjor og 10 mindre enn for to år siden) turer i stort sett godt sommervær.  Hverdagen er her igjen og det kjennes godt etter en sommer vi vil huske lenge. Vanligvis lager jeg oppsummeringer og referat fra de ulike turene på denne bloggen men denne gangen blir det litt annerledes.

Sol over Tjåland

Sol over Tjåland

 

En del folk undrer seg over at vi velger å reise på tur hver morgen. Noen lurer på om ikke dette er slitsomt og stressende. For oss oppleves ikke dette som en forsakelse eller ett offer på noen måte. Som familie opplever vi at frokostklubben gir oss utrolig mye, i det følgende skal jeg forsøke å redegjøre for dette.

“Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne», sier Alexander Kielland etter denne sommeren fornemmer vi muligens hva den store dikter mente. Natur er en av fire kjerneverdier i frokostklubben. «En av de viktigste oppgavene som fins er å la barn få oppleve natur enten man er foreldre, lærere, politikere eller generalsekretær i FN», skal Kofi Annan ha sagt. Kanskje er det å la barna få oppleve naturen viktigere enn noen gang. Vi lever i en tid der naturen er truet på mange måter, mange mener at mennesket utgjør den største trusselen. Det som tidligere var en symbiose basert på gjensidig avhengighet har utviklet seg til et parasittforhold. Naturen er i ferd med å bli fremmedgjort. En av visjonene bak frokostklubben er at barn og voksne skal bli glad i naturen. I år har barn og voksne kjent sola i ansiktet, de har kjent strømmen fra havet rundt anklene, de har sett sine fotspor i sanden og kjent lukten av granbar i skogen og mye mer. Mitt håp er at summen av alle inntrykk og sanseopplevelser har ført til en større kjærlighet til skaperverket som vi har blitt satt til å forvalte på best mulig måte. Mennesker som blir glad i noe ønsker å beskytte og ta vare på det dem er glad i, slik er i hvertfall jeg skrudd sammen. Tenk om frokostklubben har vært noe som har vært med på å styrke bevisstheten rundt akkurat dette.

En smak av himmelen

En smak av himmelen

Fellesskap er kanskje den viktigste ingrediensen i frokostklubben etter mitt syn. I år som i de foregående år har det vært et privelegium å bli kjent med så mange flotte mennesker. Det har siden oppstarten vært ett jevnt tilsig av nye frokostklubbere og det er selvsagt utrolig gledelig. Jeg tror det er viktig ikke bare for barn men også for voksne å bli kjent med nye mennesker. I møte med nye mennesker møter vi nye perspektiver, synspunkter, oppfatninger og ikke minst livshistorier, det beriker livene våre.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

 

Personlig synes jeg den sosiale atmosfæren i frokostklubben denne sommeren har vært positiv og god. Mitt inntrykk er at folk er høflige, imøtekommende, hjelpsomme, tålmodige og smilende. Jeg tror barna opplever fellesskapet som trygt og stimulerende. I år har jeg spesielt lagt merke til at ungene i større grad er i stand til å ta sosiale initiativ. Min opplevelse er at ungene ikke lenger er avhengig av en voksen igangsetter for å komme igang med leken. Ungene har gjentatte ganger selv vært igangsettere og flere ganger ser de selv mulighetene som ligger i miljøet, jeg blir oppriktig glad når jeg ser unger som bruker kreativiteten sin til å utforske og lage nye leker.

Nettopp lek er særdeles viktig, noen ganger undres jeg over hvor lite vi voksne leker. I leken oppstår spontane øyeblikk, vi ler, fryder og gleder oss. I leken lærer vi regler, tolker kroppspråk og samhandler. Leken er en av våre viktigste sosialiseringsarenaer. Den gamle filosofen og katolikkenes fremste tenker Thomas Aquinas går så langt at han sier at «leken er nødvendig i menneskenes liv». Engasjement innlevelse og hengivenhet er nødvendige ingredienser i den gode leken, dette har vi sett mye av i sommer.

Glede, fryd, latter.

Glede, fryd, latter.

«Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre, dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade», sier Arne Garborg. Det er fryktelig godt sagt. Vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker, å leve i isolasjon er svært uheldig for oss. I fellesskapet handler det vel så mye om å gi som å få. Det handler om å være tilstede, om å lytte, om å oppmuntre, hjelpe, inkludere. Mange av disse tingene preger fellesskapet i frokostklubben, derfor blir jeg glad og opplagt av å være der.

Å føle seg ensom er vanlig i våre dager, en svensk undersøkelse konkluderte nylig med at 6 av 10 svenske tenåringsjenter følte seg ensomme. Folk har over 1000 venner på facebook og 300 følgere på instagram men ingen dype relasjoner. Mange lengter etter fellesskap som handler om mer enn å vise frem den ny designerstolen eller dagens middag. Samtidig med dette opplever mange voksne men også barn at mennesker rundt er mer distanserte. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få konsentrert oppmerksomhet ettersom skjermene forsyner oss med nye oppdateringer og likes.

Facebook og Instagram har gjort frokostklubben mulig, men mitt inntrykk har vært at disse formiddagene har vært kjærkomne pusterom og pauser fra skjermene våre. Vi har vært tilstede, sammen. Jeg vet at vi har knyttet nye relasjoner og styrket allerede etablerte relasjoner iløpet av denne sommeren. Guttene våre har fått nye kamerater og venninner som de avtaler å treffe etter at frokostklubben er ferdig. Jeg håper at flere sitter igjen med slike erfaringer.

IMG_0434

«Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier Franz Kafka. Familien er grunnsteinen i samfunnet. » En familie som holder sammen er uovervinnelig», sier Bjørnstjerne Bjørnsson. Jeg tror at alle nabolag, samfunn og stater er avhengig av velfungerende familier som holder sammen. Jeg blir rørt og glad når jeg ser ektepar som har det godt sammen og barn som har det godt sammen med sine foreldre. For oss har frokostklubben blitt en ting vi gjør sammen som familie. Her spiser vi, snakker vi og leker sammen. Mitt håp er at frokostklubben kan være en arena der familiebånd styrkes, der foreldre og barn bygger dypere relasjoner.IMG_9841

Jeg kunne sagt mye mer om hva forkostklubben gir oss men nøyer meg med dette. Vi i familien Mong er godt fornøyd som dere forstår med årets sesong og gleder oss allerede til Frokostklubben 4.0. På gjensyn!

 

 

 

Gode nyheter fra Klepp frikyrkje!

Mens et sprudlende Liverpool lag anført av trollmannen Suarez ydmyket Tottenham på White Hart Lane satt familien Mong på første benk på Klepp ungdomsskule. Til tross for den beste bortekampen siden 4-1 på Old Trafford i 2009 angrer jeg ikke. Det er ikke mye som er større en Jon Flanagans ansiktsuttrykk etter sin første obligatoriske Liverpool scoring men det finnes noe.

Suarez, Sterling og co nådde ikke helt opp mot denne gjengen.

Suarez, Sterling og co nådde ikke helt opp mot denne gjengen.

I en time og et kvarter satt jeg, min kone og mine gutter på 1,4 og 6 år klistret til stolene. Frikyrkja på Klepp klarte det verken NRK eller Disney har klart nemlig å holde tre aktive gutter i ro i mer enn en time. Her var det liv og glede hele veien.

Ikke alle har en musikalstjerne som søskenbarn.

Ikke alle har en musikalstjerne som søskenbarn.

I en travel og hektisk tid for de fleste av oss var det godt å få sitte ned å bare lytte og se. Midt i ei julestri som er preget av ønskelister, julenisser og visakort som går varme var det befriende å høre at jula ikke handler om å få men å gi. I en verden av iphoner, ipader, ipoder og imacer fikk vi se og høre at det er noe som er større enn apple. Vi ble minnet om at den største gaven av alle er Jesusbarnet, verdens frelser. I en tid der mye handler om forskning og avansert vitenskap som forteller oss at verden ikke trenger å gå fremover, skjærer den enkle fortellingen og den lille familien fra Nasaret gjennom som et lysglimt i vintermørket.

Ett av høydepunktene i den største av alle fortellinger.

Ett av høydepunktene i den største av alle fortellinger.

Mellom overskrifter om et Europa og et klima i krise, bringer julefortellingen oss håp og glede. Midt i et samfunn der meningen med livet for mange er redusert til å ha det gøy så lenge man lever, er julevangeliet begynnelsen på noe som forteller oss at livet er så mye mer. Mens dugnadsånden kveles under kapitalismen jerngrep, og grådighetens ekko «whats in it for me» durer i ørene våre, blir vi avbrutt av en gjeng vanlige folk fra Klepp. Som en kontrast til mange av samfunnstrømningene står Musikalen Like til Betlehem satt opp og fremført av Klepp frikyrkje opp som en bauta i kraftig nordavind.

Motstrømsfolk.

Motstrømsfolk.

I selve musikalen fikk vi se helt vanlige mennesker som gjorde så godt de kunne. Vi fikk se barn og voksne i alle slags aldre, farger og fasonger smile og uttrykke seg. Her var det ikke fasader, glam og effekter som var det sentrale, men det enkle, naturlige og fortellingen selvfølgelig. I en drøy time forsvant generasjonskløfter, barn, ungdom, voksne og eldre gjorde noe sammen, de skapte ett uttrykk, gjorde fortellingen levende. Det var nesten som treet med grenene og legemet og lemmene ble levendegjort for oss. Det var nydelig å befriende. Det gjorde ikke noe at noen bommet på noen toner, at en slo en salto ekstra og noen av de minste vinket til bestemor når de egentlig skulle danse, tvert imot gjorde det alt enda flottere, enda mer ekte og levende. Hva skal man med svindyre julekonserter med masse prakt og stas når man kan gå på Klepp ungdomskole å se ekte juleglede og skaperkraft fra sambygdinger.

Idag har vi mye perfekt og kunstig, men lite ekte og normalt.

Idag har vi mye perfekt og kunstig, men lite ekte og normalt.

For meg var opplevelsen søndag noe mer enn musikk og dans. Det var vel så mye en påminnelse om at vanlige mennesker kan utgjøre en forskjell. «Jesus, hjelp meg å spre Din vellukt over alt hvor jeg går. Overstrøm min sjel med Din ånd og kjærlighet. Gjennomtreng og ta i eie hele mitt vesen så fullstendig at mitt liv bare blir et gjenskinn av Ditt». Denne bønnen ba Mor Theresa hver dag. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv.» forteller Paulus oss i hans andre bre til korinterne. Jeg tror syntes jeg kunne kjenne denne vellukten der jeg satt tett sammenstuet sammen med andre jærbuer. Den samme vellukten tror jeg steg opp mot himmelen som røkelse for han som sendte oss barnet i krybben.

Finnes det noe vakrere enn englesang?

Finnes det noe vakrere enn englesang?