Påskebudskapet på svart lerret

Sist tirsdag tok er passasjerfly avgårde fra flyplassen i Barcelona ombord satt 150 mennesker. 144 passasjerer i tillegg til besetningen på 6, de skulle til Dusseldorf. De fleste i flyet var tyskere, en av disse het Andreas Lubitz. Det var en helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang. 10.01 forlot flyet rullebanen i Barcelona, 10.41 var siste observasjon av flyet på Flightradar.

fly_1

Andreflygeren Andreas Lubitz overtok kommandoen over flyet da kapteinen måtte på do. Like etterpå satte Lubitz manuelt og med vilje flyet til bratt nedstigning. Ferden mot bakken tok i overkant av 8 minutter, underveis prøvde en desperat kaptein og komme seg tilbake i cockpiten, men døren var lukket og låst.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

En helt vanlig dag, en helt vanlig flyavgang og en tilsynelatende helt vanlig andreflyger.

Nyheten fra de franske alper minner oss om død, smerte, meningløshet og egoisme. Tyskland og resten av Europa er rammet at et stummende mørke i forkant av påskefeiringen.

fly2

For alle som liker å ta bilder spiller kontrastene en vesentlig rolle, slik er det i livet også. Kontrastene tydeliggjør forskjeller, vi ser klarere. Kontrastene tåkelegger ikke, de er skarpe, de skiller lyset fra mørke. På grunn av et menneske måtte alle i flyet dø. En skyldig, 149 uskyldige. Der satt de, mange var tyske studenter, de gledet seg sikkert til gjensynet med venner og familie, istedet stuper de i døden. Ingen hadde fortjent en slik skjebne, det er grenseløst urettferdig.

kontrastene

I påsken dør et menneske for alle folk og folkeslag. Menneskesønnen var like lytefri som lammet i Egypt, han var uten feil og mangler. Du og jeg er som Jean Valjean i Victor Hugos «de elendige» vi er skyldige men blir møtt av nåde. Istedet for straff og dom rekker Biskopen av Digne oss to sølvlysestaker. Den uskyldige dømmes for våre overtredelser, helt ufortjent får vi livet og håpet.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Valjeans møte med biskopen av Digne er min favorittscene i Hugos berømmelige roman.

Blodet i snøen oppe i de franske alper minner om død og meningsløshet. Fortvilelsen og sorgen er aller størst for de som har mistet sine nærmeste. Det er ikke liv i blodet lenger, det er kaldt og har stivnet, snart dekkes det av snø.

Blodet fra påskelammet smørt på dørkarmene gjorde at døden passerte. Påske kommer fra ordet pesach, og betyr å gå forbi. I påsken minnes vi blodet som gir liv. Jesu blod utfrir ikke bare et folk men en hel verden. Ved hans blod blir vi gjort rettferdige. Jesu blod er ikke kaldt, det har ikke forsvunnet under snøen, det lever i beste velgående. I påsken og ellers i året drikker vi hans blod til minne om livet og håpet, «inntil han kommer!»

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

En hel verden! En herlig lapp i Tjøttaparken barnehage.

 

Da flyet styrtet inn i fjellene mistet noen slektninger, kjærester, koner, ektemenn, bestemødre og venner. Slektsbånd og vennskapsbånd ble kuttet plutselig og uventet. Døden har skilt mennesker som var glade i hverandre, mange relasjoner har blitt historie.

Når Jesus roper ut at alt er fullbrakt, revner forhenget i det aller helligste. Med ett gir ordene: «Når jeg blir løftet opp fra jorden, skal jeg dra alle til meg» mening. Relasjonen mellom Gud og mennesker er gjenopprettet gjennom Jesu død på korset. Atskillelsen er opphevet. Vi er ikke lenger fortapte syndere og fiender av Gud, men rettferdige og hellige. Synden som har atskilt Gud fra oss er betalt for, Jesus er broen over avgrunnen.

Bro

Idag tror jeg mange føler på hat, sinne og bitterhet i forhold til ugjerningen som ble begått. Hvordan kunne du Andreas Lubitz? For noen vil navnet Lubitz frembringe bitterhet og hat i mange år fremover. Et av hovedtemaene i påskebudskapet er det motsatte. Som respons på vårt opprør ofrer Gud sin egen sønn. I påsken gjengjelder Gud opprør og ulydighet med kjærlighet. Påskeuken er tilgivelsen og forsoningens uke.

forgive

Nyhetene om flystyrten føyer seg fint inn i rekken av menneskehetens nederlag. HMS og sikkerhetstiltak til tross, strømmen av dårlig nyheter nekter å stoppe. Menneskehetens beholdning av ugjerninger tar aldri slutt. Vi kjemper en kamp vi aldri kan vinne, Andreas Lubitz var den siste som minnet oss om nettopp det.

defeat

I sterk kontrast til dette kan vi 1 påskedag stå opp til seier. «Han er ikke her, han er oppstanden» er universets viktigste setning, det er setningen som utgjør hele forskjellen. Uten oppstandelsen har vi ingen tro sier Paulus og har helt rett. I vår tradisjon springer troen ut av korsfestelsen og bare den. Vi lever på det mørke fastland, vi er en langfredagkirke. Hovedbudskapet er at Jesus døde for våre synder. Dette er helt sant men kristentroen kommer ikke bare av korsfestelsen, men også av oppstandelsen. Den kristne bevegelse oppstod i bevisstheten om at Kristus oppstod. I påsken kan vi med rette ta for oss fra påskeeggene og spise vår Kvikk lunsj fordi det er en feiring. Det gode har vunnet, «evig skal døden være Kristus underlagt». Oppstandelsens kraft er ikke forbi. Han som bar verdens synd bærer fortsatt. Lyset fra den tomme graven lyser ennå.

graven

Korsfestelsen sammenfatter de tre viktigste ordene vi har i vårt vokabular. Jesus uttrykket en grenseløs kjærlighet, han gav verden et håp og røveren på nabokorset trodde. Fra Lubitz egoistiske handling på tirsdag ser vi nå frem mot Jesu kjærlighetshandling langfredag. Egoismen er et av ondskapens mange barn, sluttproduktet er smerte, fortvilelse og død. Kjærligheten har sitt opphav i Gud, sluttproduktet er glede, håp og liv. Lubitz satte seg selv foran alle, Jesus satte alle foran seg selv.

Golgata

I stummende mørke skinner lyset enda klarere, denne påsken skinner påskelyset på en mørk bakgrunn. I alpenes mørke stråler et lysglmt fra Golgata, en håpets og kjærlighetens lysstrime.

 

 

 

 

 

 

Reklamer