«Hiv driden!» «Aldri i livet!»

Vi har ryddet og kastet hjemme hos oss de siste dagene. Skulle vi få plass til alle de nye tingene vi fikk til jul var en opprydning strengt nødvendig. Mange hadde tydeligvis tenkt og gjort det samme som oss. Da jeg svingte inn på Sele forrige lørdag var det nærmest kø foran de digre containerne. Etter to horrible forsøk som må ha sett komiske ut for de andre som ikke kunne la være å se på i all kastingen gav jeg opp å rygge tilhengeren inn mellom bilene frem mot containerne. Jeg ble nødt til å kjøre i skam fremover i alleen for deretter å snu. Jeg var den eneste som kjørte med fronten inn til containerne. Jeg smilte halvhjertet da jeg steg ut av bilen. En mann gjengjeldte smilet.

rygging

I en liten time stod jeg og kastet sammen med de andre, kanskje føler vi at vi trenger å rydde opp i livet, vi trenger å starte med blanke ark. I det nye året skreller vi bort det uvesentlige. Jeg og sikkert mange av de fremmøtte ved Sele kjørte hjemover ikke bare med en tom tilhenger men også litt lettere til sinns tror jeg. Det er alltid greit å bli kvitt noe «rabe» som min far sier. Sjelen har på en måte blitt renset.

Ny_start

Dette blogginnlegget skal imidlertid ikke handle om alt vi kaster og forbruker, men det vi ikke klarer å kaste. Når man foretar en opprydning hjemme og i garasjen foregår en knallhard seleksjonprosess. Noen gjenstander blir veid og funnet for lette mens andre får bli værende inntil videre. Uenighetene mellom kone, barn og mann kan være ganske store under slike seanser. «Du kan jo ikkje hiva den jakken der!». «Du brugan jo aldri». «Men du au ser jo at han e altfor goe t å hiva!». «Komme du någengong t å lesa desse bøgene?». «Tenk på dei så he skreve di».«Kor e campingstolan?» «Dei heiv me ifjor, de såg jo ikkje ud». Vi kaster ting vi er enige om og så kaster vi noe når mannen eller kona ser en annen vei.

"Proffliv" made the cut i år også.

Lillehammer pinen, indianeren og uniformsskuldermerkene ble veid og funnet for lette. Klebe vimpelen og han som pisser på Man. Utd drakta fikk jeg meg ikke til å hive.

Jeg for min del hadde gått løs på garasjeloftet og kastet over en lav sko ned all slags ting i tilhengeren under. Jeg tok tak i en pappeske og kjente at den var ganske tung. Jeg kikket nedi og med ett stod jeg ovenfor et tvilstilfelle. Nede i pappeska lå alle medaljer og pokaler jeg gjennom hele barndommen og ungdommen strevde så hardt for. Eska hadde overlevd fire flyttesjauer til tross for konas protester. Jeg tar opp noen av pokalene, de er fulle av støv, det blir vanskelig å overbevise guttene om at dette er «ekta gull». Er det punktum for denne gjengen? Jeg må sette meg.

Jeg roter mer i esken, jeg tar opp en tre plankett fra Moi turneringen i 1989. Jeg holder planketten i hånden, spørs om ikke det var den gangen…jovisst var det det! Det var på Moi turneringen jeg slo ballen inn i mål med hånda uten at dommeren så det. Det var en merkelig følelse å strekke hendene i været for et mål jeg hadde scoret på ulovlig vis, jeg kan faktisk fortsatt her oppe på garasjeloftet fornemme følelsen. Treneren hadde sett hva jeg hadde gjort. Ett blikk på han var nok til at jeg fortalte dommeren sannheten og målet ble annullert.

mOI

Moi 1989 var min første fotballturnering, her lærte jeg at alle ikke var like selv om alle fikk en treplankett etter siste kamp. Mens jeg hadde 20 kroner til disposisjon og en stor matpakke i Rucanorbagen hadde flere av mine lagkamerater helt andre rammebetingelser. Jeg opplevde ikke dette som veldig urettferdig men ble nærmest fascinert av å se på jevnaldrende som ble tilstukket en ny femtilapp etter å ha drukket enda en jolly cola.

Jeg ser at innsatspokalen min fra 1994 er bulket og prøver å rette opp bulken ut særlig hell. Inne i pokalen finner jeg et svømmemerke i metall med nål bak. Synet av merket åpner en ny mappe i hardisken min som ikke har vært åpnet på lenge men som likevel er der. Året er 1989 det er tidlig på året, vi skal svømme 200m i Egersundshallen. Frøken ser alvorlig ut, dette må være viktig. Kenneth blir først, Bjarte blir nr 2, jeg blir nr 3. Arild svømmer i veggen og må bryte. Lise og Anne klarer også det vi opplevde som en bragd. Fem av 28 klarte merket denne dagen. Jeg husker ennå følelsen jeg hadde da jeg festet det til Bosselini genseren.

Utdeling av innsatspokaler var årsmøtenes høydepunkter.

200m føltes velig langt i 1989

Jeg tar opp en statuett som viser at jeg var med å tape finalen for Lyngdal i Lyngdalcup i 1993. Lite visste jeg da at jeg kom til å spille på lag med en av motstanderne denne dagen. Skammen over at de hadde en jente på laget har lagt seg litt etterhvert. Det hjalp at det var Ingvild Stensland.

Husker jeg ikke helt feil var det Arild Tønnesen som delte ut pokalene i 93, men Alf Kåre Tveit gjorde det i 92, jeg husker jeg var så nervøs at jeg sa versego til "fygaren" da jeg mottok pokalen.

Nede i hjørnet av esken ligger et bronsemerke på en nål. Det er NFFs ferdighetsmerke. På åtti og nittitallet var ferdighetsmerkene presise markører for hvor gode vi var, mente vi. Når jeg står med bronsemerket i hånden tenker jeg mer på at jeg ikke klarte sølvmerket. Den spinkle venstrefoten min klarte aldri å løfte ballen 25 meter inn i en ganske stor firkant.

NFF

Jeg reiser meg, jeg har bestemt meg. Dette skal ikke hives, jeg setter esken med minner inn i biinngangen. Kona ser på meg idet jeg setter den besluttsomt ned på gulvet. «Ska du ta vare på det der?». «Ja», mumler jeg og går ut i garasjen igjen.

Når jeg kommer hjem fra Sele tar jeg eska opp, pokalene, statuettene og medaljene skal ikke lenger ligge i garasjen, de skal opp på hylla! Jeg vasker dem med klut og stiller dem fint opp. Disse gjenstandene tar meg tilbake til en svunnen tid, de frembringer minner om seirer og nederlag. Disse levninger gjør at mapper og filer som ikke har vært åpnet på lenge åpnes, hjernen er et fantastisk organ. Gjenstander, musikk, smaker, stemninger og mye annet kan være veivisere tilbake til stier og historier vi trodde vi hadde glemt. Det er opplagt at disse levningene må frem i lyset hvor de hører hjemme.

pOKALER

De fleste har ting og gjenstander som sier oss noe om hvem vi er og hva vi kommer fra. De utgjør en liten del av røttene våre og har vært med på å forme vår identitet. Disse tingene står i sterk kontrast til strømlinjeformede stuer der alt står i stil. At bokstavene LOVE står i hylla di forteller egentlig bare at du gjør det alle andre gjør. Kahler vasene våre forteller like lite som Lucy Kaas bollene. Et svømmemerke i metall derimot…..

...eller et signert bilde av John Barnes eller drakta vi vant med.

Reklamer