Å gi ros er en dyrebar kunst

Ros har en besynderlig effekt på oss mennesker. Da vi var lillegutter, fikk jeg og to nabogutter spille med de som var ett år eldre. Det stod om det vi kalte ligamesterskapet, vi skulle spille mot Undheim på hjemmebane. Vi tapte kampen 7-5 i et forferdelig regnvær, jeg husker ennå et av skuddene til «Stor-Åge». Da treneren vår hadde parkert den gamle brune opel rekorden i garasjen, snudde han seg mot oss i baksetet. Treneren vår fremhevet aldri enkeltspillere, men der i rekorden fortalte han meg hvorfor jeg hadde vært lagets beste spiller i den kampen mens de to bestekameratene hørte på.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten "Stor-Åge" hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Tidlig på nittitallet hadde Undheim et fryktet lilleguttlag. Foruten «Stor-Åge» hadde de også driblesterke Sveinung Riisa.

Idag 22 år senere kan jeg ennå lukke øynene og se situasjonen klokkeklart foran meg. Jeg kan kjenne atmosfæren, dampen fra våte Eigerdrakter i rekorden, og de blytunge kalde sokkene på de spinkle føttene. Slike hendelser i livet setter varige spor,å bli bekreftet for noe  man har gjort som opplevdes som viktig er noe av det beste som  finnes. Rosen har et fantastisk potensial når den brukes rett.

Ros3

«Denna he eg tegnt, syns du an va fine?» Vi står på gangen i Tjøttaparken barnehage. Elia på fem peker mot et fotografi av ham der bare halvparten av ansiktet vises, resten har de fått i oppgave å tegne selv. Ut fra det halve portrettet sønnen min har laget er det lite som tyder på at det lyser en kunstnerkarriere i det fjerne. «Syns du?». «Eg syns an e litt fine». «Koffor bare litt?». «Det ligne ikkje så møje». «Koffor ikkje det?». «Eg he jo ikkje gult ansikt.» «Koffor fargela du ansiktet gult?». «Vetkje». «E dar någen fine her?». Elia peker på tegningen til en som heter Benjamin, her finnes visse likhetstrekk til fotografiet. «Eg he sitt at du kan tegna finare enn dettan heima, brukte du lange tid?». Elia smiler, tegning er ikke det kjekkeste særlig ikke hvis man kan gå ut når man er ferdig.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Elia er nødt til å ha mer inne.

Ros er et omdiskutert tema innenfor motivasjonsteorien. Rosen kan for barn ofte oppleves som en emosjonell belønning. De fleste teorier slår fast at ros og oppmuntring er med på å støtte opp om selvverdet og motivasjonen når det blir gjort på riktig måte. For at rosen skal ha effekt må vi sørge for at den er troverdig sier forskerne. Hvis et barn roses når både innsatsen og resultatet er dårlig fremstår den som lite troverdig. Rosen kan i verste fall bli et signal til barnet om at far har lave forventninger både til innsats og resultat.

ros4

 

Om jeg roser et resultat som er langt under middels og som har blitt til i en fei uten konsentrasjon og flid sender jeg ut tvetydige signaler.Elia hadde klare oppfatninger av hva et godt resultat innebar, om jeg sier at resultatet var superdupert så forstår Elia at fars forventninger er langt lavere enn hans egne. Ros skal sette mot i, den skal inspirere til å strekke seg litt lenger, ikke avdekke lave forventninger. Mennesker det forventes lite av ender ofte opp med å imøtekomme forventningene.

 

Levi spilte sin første håndballturnering etter to treninger og det bar både hans og lagets spill preg av. Da vi kjørte hjem spurte Levi om ikke jeg også syns de hadde vært kjempeflinke. Jeg ble nødt til å fortelle gutten at det kreves mer enn to treninger for å bli kjempeflink i noe. Javisst hadde de prøvd, konsentrert seg og jobbet, det var kjempebra, men flinke hadde de ikke blitt ennå. Om vi sier at en som bare spiller «rols» på piano er kjempeflink sender vi etter min mening ut feil signaler. Å bli flink til noe er en lang og krevende prosess, underveis kan vi rose på innsats og fremgang. Vi må ikke underkommunisere viktigheten av øving og trening.

øvelse_gjør_mester

Som lærer og far bør jeg tenke gjennom hva jeg ønsker å rose og hvorfor. Kamins og Dweck skiller mellom tre ulike former for ros. Den første formen er ros av personen. «Jeg er stolt av deg», «Du er en god gutt». Den viktigste bekreftelsene barn trenger er ikke på hva de gjør, men på hvem de er. Slik jeg ser det kan vi aldri rose for mye på dette området. Den andre formen for ros, er ros for prosessen. «Denne leksen har du jobbet godt med» «Nå samarbeider dere godt». Hvis jeg ønsker å forsterke arbeidsmåter og tilnærminger kan jeg ikke rose en lekse som man har slurvet seg gjennom. «Slarvaskab» sa faren min etter at jeg hadde hastet meg gjennom skjønnskriften, det hadde han helt rett i. Den siste formen for ros er ros for resultat. «Den scoringen var fin», «Har du bygget dette helt alene?». Denne formen for ros bidrar til å styrke mestringsforventninger. Om ikke resultatet bygger på en reell mestringsopplevelse har rosen liten effekt.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Alfred finner alltid noe å rose for.

Istedet for mestringsforventning  og forsterking av gode holdninger og arbeidsmåter står rosen vår i fare for å bli emosjonelt dop uten substans og hensikt. Vi står i fare for å fostre feedbackavhengige barn. Barn som ikke vil gjøre noe hvis det ikke vanker tilbakemeldinger i etterkant. Bra! og Flott! må stå i tilknytning til noe. Om rosen skal ha større effekt må vi forsøke å si noe om hva som er bra og flott. Vi heier, roser og klapper i hendene.«Se på meg nå pappa!» «Såg du det skuddet pappa!» Eg e enorme, e eg ikkje det pappa?» «Jo da, visst er du det, gutten min». Barna våre seiler på en bølge av ros og oppmuntringer, vi mener det godt men noen ganger tenker jeg at jeg utvanner rosen. Hva skal jeg egentlig si når det virkelig gjøres noe som er bedre enn man kan forvente? Jeg har jo brukt opp alle ordene.

Vi er snart feedback - avhengige alle sammen.

Vi er snart feedback – avhengige alle sammen.

Jeg vokste opp i et hjem der man var ganske rundhåndet med ros, antagelig mer rundhåndet enn i mange andre hjem på 80 og 90-tallet. Min generasjon fikk vesentlig mer annerkjennelse og ros enn generasjonen før oss hadde fått. Vi fikk imidlertid ikke mer ros enn at pappas tilbakemelding etter en kamp opplevdes som en herlig karamell mann kunne smatte på i dagevis.

karamell

Etter mitt første år på videregående kom jeg hjem og viste vitnemålet til pappa. Jeg hadde fått over fire i snitt og var ganske godt fornøyd. «Det er greit, men du kan mye bedre enn dette hvis du bare jobber litt hardere» var pappas tilbakemelding. For noen hadde dette vært en knusende tilbakemelding særlig hvis de selv følte at de hadde jobbet hardt for å oppnå resultatet.  Jeg ble ikke lei meg over min fars tilbakemelding. Bak min fars tilbakemelding lå en fast tro på at jeg hadde et større potensial enn det jeg fikk ut i øyeblikket. Min far hadde større tro på meg enn som så. Karakterene gikk oppover etterhvert, noen visste jeg hadde mer inne og forstand til å kommunisere det.

To grøfter.

To grøfter.

Det er ikke slik at jeg vil at vi skal rose så mye mindre. Det er bra at janteloven har mistet litt av grepet. Det er bra at vi gir ros. Vi skal hele tiden være på utkikk etter å rose og oppmuntre. Mitt poeng er at vi kan bli mer bevisste på hvordan vi roser. Tilbakemeldingen i rekorden nådde mye lenger enn bra! og flott! fordi den inneholdt noe mer. I bibelen står det at vi skal kappes om å hedre hverandre. Hederen blir mer virkningsfull om vi vet hva vi hedrer og hvorfor vi hedrer.

Motivasjon i skolen

Vi som jobber i skolen er opptatt av motivasjon. Motiverte lærere og motiverte elever skaper gode rammer for læring og utvikling. Motivasjon defineres ofte som det som forårsaker aktivitet hos individet, det som holder denne aktiviteten ved like og det som gir den mål og mening, motivasjonen er vår indre drivkraft.

Det finnes utallige motivasjonsmodeller

En sentral problemstilling for alle lærere er følgende: Hvordan motivere mine elever? I norsk skole idag finnes det tusenvis av elever som mangler motivasjon, noen av disse går på vår skole og sitter i mine klasserom. I den siste tiden har jeg merket at motivasjon har vært mangelvare også for mitt vedkommende. For første gang iløpet av mine år som lærer kjenner jeg på at jobben til tider oppleves som rutinepreget ensformig og kjedelig. Denne tilstanden har forårsaket et behov for å finne årsaker og svar.

Et nakent og sterilt norsk klasserom

Et av de vanligste motivasjonstudiene sier at hvis du belønner atferd så får du mer av den atferden du ønsker. Hvis du straffer atferd får du mindre av den atferden du ikke ønsker. Prinsippet om positiv og negativ betingning går inn under det vi pedagoger kaller beaviorisme. Dette prinsippet fungerer til dels under visse omstendigeheter men avhenger av at sanksjonene og belønningene oppleves som virkelige sanksjoner og belønninger. I i den norske videregående skolen brukes behavioursime i utstrakt grad. God orden og atferd krediteres i karakterutsktiften med anerkjennende blikk, goodwill og oppmuntringer. Dårlig orden og atferd straffes med merknader, oppgitte blikk, formaninger, sukk, varselbrev og til slutt med LG i karakterutskriften. Fremvisning av resultater som følge av læring belønnes med gode karakter, manglende fremvisning av resultater fra læring omkring kompetansmålene straffes tilsvarende.

"Belønningen"

Forskning viser oss at elevene og vi mennesker imidlertid ikke er så forutsigbare og lette å manipulere som først antatt. Et studie gjennomført ved M.I.T. (Massachussets Institute of Technology) gir oss noen overraskende indikasjoner. Forskerne ved M.I.T samlet en gruppe med studenter og gav dem forskjellige utfordringer. Utfordringene var svært varierte. Studentene ble testet i alt fra memorering av tallrekker og kryssord til fysiske/tekniske utfordringer som å score poeng i basket. For å motivere forsøkskaninene gav forskerne dem tre ulike belønninger. Hvis studenten gjorde det ganske bra fikk han en liten belønning, gjorde han det litt bedre en ganske bra fikk han en større belønning og hvis han gjorde det virkelig bra fikk han den største belønningen, alle belønningene bestod av penger. Dette er et velkjent mønster. Elever som gjør det under middels belønnes med karakterene 1 og 2. Elevene som presterer middels får karakterene 3 og 4 og elevene som presterer over middels får karakterene 5 og 6.

Behavourisme

Forskerne ved M.I.T fant ut at når objektene gjennomførte rene mekaniske, rutinepregede oppgaver som krevde et minimum av kreativitet, tenkning og ferdigheter så viste belønningsprinsippet å fungere i stor grad. Bedre lønn førte til bedre prestasjoner. Det som overrasket forskerne var at med en gang oppgavene krevde mer kognitive ferdigheter så sank prestasjonene i takt med størrelsen på belønningen! Dette er merkelig. Forskerne ved M.I.T. stusset over resultatet. Kanskje opplevdes ikke belønningene som virkelige belønninger. Gruppen reiste til India og gjennomførte de samme forsøkene her. Belønningene var nå tilsvarende månedslønninger for indere. Resultatene viste at indere som ble belønnet med to ukelønner for en en oppgave gjorde det like bra som indrere som ble belønnet med en månedslønn for å gjennomføre den samme oppgaven. Indere som ble belønnet med to månedslønner for å gjøre den sammen oppgaven gjorde det betraktelig dårligere. Høyere belønning førte til dårligere prestasjon.

Animering av studiet

Når oppgavene krever kreativitet og et visst nivå av kognitiv tenkning har høyere lønn ingen effekt var forskernes konklusjon. Forskerne landet på at penger som belønning er en motivasjonsfaktor, men på en noe merkelig måte. Hvis arbeidstaker ikke betaler sine ansatte nok, vil ikke de ansatte være motivert. Forskerne anbefaler å betale de ansatte nok til at de ikke tenker på penger (kan muligens være noe utfordrende i Norge og spesielt i Rogaland hvor alle skuer mot Nordsjøen) men på jobben sin.

Det er ikke så enkelt

Hvis en gjør dette sier forskerne at det er tre faktorer som er avgjørende for vår motivasjon. Disse faktorene er autonomi, mening og mestring. De fleste av oss ønsker å være vår egen herre i varierende grad. Forskerne sier at hvis en ønsker lydighet så er sterkt og detaljstyrt lederskap tingen. Hvis en imildertid ønsker involvering, utvikling og kreativitet så er stor frihet for den enkelte å foretrekke. Hvis en skal utføre kompliserte oppgaver som krever skaperkraft, kreativitet og engasjement er autonomi et nøkkelord.

Den indre motivasjonen

Som lærer så mener jeg at jeg står ovenfor kompliserte oppgaver hver dag som både krever kreativitet og engasjement. Det å inspirere norske ungdommer til å realisere sitt potensial er etter mitt syn en av de mest krevende og viktigste oppgaver vårt samfunn har å by på. I min streben etter å gjøre dette på best mulig måte opplever jeg at friheten og autonomien stadig snevres inn.

Kompetansmålene er mange og detaljstyrer store deler av undervisningen. Retningslinjene blir flere, kravene til dokumentasjon høyere. Rutinepreget vurderingsarbeid krever stadig mer tid. På fellesmøter og avdelingsmøter diskuteres vurderingspraksiser, disiplin, programvare og skjemaer. Det er liten plass til de sentrale spørmålene. Hvordan skape motivasjon? Hva er hensikten med det vi driver med? Noen ganger føles det som om hovedhensikten er å få elevene gjennom. Gjennom en kvern laget av øvrigheten bestående av mål mange av elevene verken forstår eller ser nytteverdien av.

Kunnskapsløftets tre grunnpilarer: Kompetansemål, kompetansmål og kompetansemål

Jeg opplever ikke skolen som et senter for kreativitet, læring og mestring. Jeg tror mange elever opplever skolen som begrensende og smal. Den offentlige skolen ble til i industrialiseringens kjølvann. Elevene deles i klasser og avanserer på et samlebånd hvor de på slutten av samlebåndet blir påklistret en merkelapp bestående av tallkarakterer.

Elever må ikke forveksles med produkter på et samlebånd

Som lærer ser jeg hver dag elever som underpresterer, som kjeder seg og som ikke ser mening i målene vi jobber med. Mange elever opplever skolen som en serie nederlag. Skolen blir for mange særlig gutter et sted der svakheter avsløres, pågangsmot forsvinner. Som lærer føler en seg bundet av krav til dokumentasjon, kompetansmål og vurderingskriterier. Ofte oppleves det en er pålagt å formidle irrelevant for elevene. «Kan vi få fem minutt?» er et spørsmål jeg får daglig. Mange av elevene opplever skolearbeidet som mekanisk. Les husk/forstå, spy ut på vurdering.  Sjelden opplever elevene at de kan være kreative og frie. 

I kjedsomheten søker mange elever digitale nettsamfunn

For å lykkes i den norske skolen må en ha evnen til å sitte stille og konsentrert i lange perioder, en må ha disiplin nok til å bruke mye tid på noe en opplever som kjedelig og uinteressant. En må være istand til å ta inn over seg ferdigtygd materiale for å så presentere dette. Displin, flittighet og konsentrasjon preger den vellykkede norske elev. De fleste av disse elevene er jenter. Norsk skole står i fare for å bli et senter for ytre motivasjon. Elevene motiveres av karakterutskriften og lærerne av de lange feriene. To av motivasjonens grunnpilarer mestringen og selve meningen tåkelegges.

Bli som oss! Gå i takt!

Skolen skal være et kraftsenter for kunnskap, for utvikling, nytenkning, skaperkraft, kreativitet, mestring, glede, kultur og utforskertrang. Skolens viktigste oppgave er å stimulere til dette. Iløpet av skoletiden skal elevene få vist hva de kan, de skal få muligheten til å realisere sitt iboende potensial.

Mange ideer blir aldri realisert

Vi aner ikke hvordan fremtiden vil se ut. Vi vet ikke hva slags ferdigheter og hva slags kompetanse som behøves om ti år. Aldri tidligere i historien har vi visst så lite om hva som skjer rundt neste sving. Våre ferdigtygde kunnskapspakker er sannsynligvis ikke relevante om 10 år. Kanskje det viktigste for nosk skole i fremtiden vil være å lære elevene å lære, å hjelpe dem på veien mot sitt potensial og stille elevene spørsmål som stimulerer, og utfordre dem til utvikling. Den industriskolens tid er forbi, fremtiden trenger en ny type skole, vår største utfordring er å bygge den.

Sjekk ut Ken Robinson, mange interessante foredrag er å finne på Youtube.

Kilder: http://www.youtube.com/watch?v=u6XAPnuFjJc

http://www.youtube.com/watch?v=iG9CE55wbtY

http://www.youtube.com/watch?v=zDZFcDGpL4U

Alle linkene anbefales på det varmeste. Budskapet på linkene kommer fra Professor Sir Ken Robinson. Robinson er en annerkjent leder for kreativ utvikling, innovasjon og humankapital. Robinson er tilknyttet organisasjonen RSA. RSA formål er å utvikle og presentere nye måter tenke på og ønsker å hjelpe mennesker med å realisere sitt potensial.