I møte med livet blir man liten

«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

God save the hope

Det er sommer, snart ferie og EM i fotball, kan det bli bedre? For meg starter EM for alvor imorgen, da er det nemlig duket for England – Frankrike. De gamle erkerivalene braker sammen i det som mange betegner som en nøkkelkamp i gruppe c.

Jeg tilhører en del av den norske befolkning som kjenner en sterk tilhørighet til det anglofile. Vi ser på England som «de gode», vi tviholder på myten om at engelskmennene vant 2 verdenskrig, vi liker Spitfire fly, vi synes det er litt dumt at det britiske imperiet gikk i stykker. Vi har stor respekt for dronning Elizabeth, vi mener at Winston Churchill er den viktigste personen i moderne tid og vi er bombesikre på at Montgomerie var en langt bedre general enn Rommel.

Vi ler av Hugh Grant og Ricky Gervais, vi liker det skøyeraktige britiske, men er også litt fascinert over britenes «upper stiff lip». Vi synes William Wallace er mye kulere enn Rambo og oxford engelsk er et annet språk enn det utvannede amerikanske språket. Mange av oss skulle ønske at England fortsatt regjerte på verdenshavene, vi lider med engelskemennene hva skjedde? Hvordan mistet de hegemoniet? Det er trist å se en storhet forfalle. Den øya som styrte verden har sunket ned i middelmådighet.

Fremfor alt elsker vi den engelske fotballen. Ærligheten, fair play, innsats, tradisjon, historie, følelser. Siden tippekampen kom til Norge har den engelske fotballen trollbundet oss. Vi føler oss litt britiske, vi har et forhold til spillerne, til banene og til byene. Når Norge spiller mot England vet vi ikke helt hvem vi skal holde med, det finnes en hel del av oss her til lands.

Rule Britannia!

Siden Lineker, Barnes, Robson, Gazza og Shilton har jeg tørstet og lengtet etter å se England vinne et mesterskap. Mitt første mesterskap som ivrig England tilhenger var VM i 1990. Mitt lag Liverpool hadde tre spillere med i den engelske troppen, Barnes, McMahon og Beardsley.

England reiste til Italia uten forventningspress. Bobby Robson var utskjelt og erklært ubrukelig. At han i forkant av mesterskapet hadde skrevet under for PSV Eindhoven gjorde ikke saken bedre. Robson har latt spillerne i stikken, han har fokus andre steder utbasunerte The Sun. England hadde slitt seg til mesterskapet som toer i sin kvalifiseringsgruppe bak Sverige. To år tidligere hadde de blitt ydmyket av Marco Van Basten og Ronnie Whelan i EM i Tyskland.

På hjemmebane så det like trist ut. Det var bare et årsiden Hillsborough og fem år siden Heysel. Engelske klubber var utestengt fra europacupene. England ble assosiert med hooligans og vold. Vold var det også i gatene i London, frustrasjon og nederlag, privatisering og Margareth Thatcher tålmodigheten var i ferd med å ta slutt. Økonomiske nedgangstider, arbeidsledighet, England trengte helter aller helst et VM gull men det virket umulig.

Robson, den utskjelte.

En trist kamp mot Irland bekreftet det alle hadde tenkt på forhånd, England så tannløse ut. I neste kamp ventet regjerende europamester Nederland. Den utskjelte Bobby Robson gjør et uventet trekk. England har spilt 4-4-2 i alle kamper siden Robson overtok, nå mitt i et VM bestemmer Robson seg for at England skal forsøke å spille med en sweeper/libro. Mark Wright flyttes inn i denne rollen og plutselig spiller England god fotball. Kampen ender 0-0 men England med en strålende opplagt Paul Gazza Gascoigne har vært best, så  var det kanskje håp likevel. Mot Egypt la Robson tilbake til 4-4-2 og England spiller svakt, en dødballscoring fra Mark Wright gjør at England går videre til 8 dels finale. Kapteinen Bryan Robson blir skadet og sendes hjem til England, Bobby Robson har mistet sin forlengede arm.

Wright var en åpenbaring i Italia og sender England til 8 delsfinale

I 8 dels finalen møter England – Belgia. Det er en jevn kamp som står og vipper. Schifo skyter i stolpen bak en forfjamset Shilton. 1 minutt igjen før straffekonk. Gazza avanserer blir felt, frispark. Gazza tar selv frisparket høy ball inn i feltet, ballen daler ned til innbytter David Platt, volley, 1-0, England videre til kvartfinale.

David Platt har nettopp sendt England til kvartfinale.

I kvarten venter Kamerun anført av en leken Roger Milla, de er turneringens overraskelse. England tar oppskriftsmessige ledelsen med jokeren Platt, 1-0 til pause. Kamerun setter inn Milla. 38 åringen er glitrende med teknikk og eleganse driver har Terry Butcher til vanvidd. Milla legges i bakken, straffe til Kamerun, 1-1. Like etterpå stikker Milla igjennom en av sine lagkamerater, 2-1 Kamerun, England virker sluttkjørt. Afrikansk naivitet redder England, klønete felling av Lineker i sekstenmeter 2-2. Når det gjenstår ca ti minutter avanserer igjen Gazza Englands hærfører fremover, nydelig gjenombruddspasning til Lineker, Lineker runder keeper, blir felt, straffe, 3-2, England er klar for semi finale. Bobby Robson og guttene hans er i ferd med å bli nasjonens helter.

Milla herjet med England

I semien venter turneringens sålangt klart beste lag Vest-Tyskland. Lothar Matthaus, Jurgen Klinsmann, Rudi Voeller, Andreas Brehmne. Bobby Robson sier at dette er den egentlige finalen. Det laget som vinner denne kampen vil med stor sannsynlighet slå Argentina i finalen som ufortjent slo ut vertsnasjonen Italia. Det blir en thriller. Til tross for to kamper med ekstra omganger og en mindre hviledag er England fullt på høyde med tyskerne. Gazza er hvassere enn Matthaus og Waddle utfordrer gang på gang det tyske forsvaret. Hvor i all verden er John Barnes tenker jeg, men Barnes er halvskadet og ute av form, NRK streiker til Arne Scheies ufattelige frustrasjon, det er sparsomt med informasjon.

Tyskerne får frispark i farlig posisjon. Brehme skyter i muren men ballen spretter i en bue over en Shilton som er langt over middagshøyden. Det er en utrolig heldig scoring tyskerne jubler, England er nede for telling. 9 minutter før full tid skjer det ufattelige, Paul Parker beiner ballen inn i det tyske feltet, klabb og babb, Lineker 1-1, England har slått tilbake. I ekstraomgangene handler det meste om England men engelskmennene kommer ikke nærmere enn et skudd på innsiden av stolpen fra Waddle. Det blir straffekonk, Pearce misser, Wadde misser, England er ute. Det er trist, men jeg har forelsket meg i et landslag, England var full på høyde med verdensmestrene og ble hyllet som helter i Londons gater etter mesterskapet, neste gang……….

Gazza fortviler.

Resten av lidelseshistorien kjenner noen av dere. Siden 1990 har jeg lengtet etter engleske helter men det har vært få lysglimt og utallige straffesparkkonkurranser og skuffelser.

Robson ble erstattet av Graham Taylor, Gazza ble skadet og Barnes ble feit. I Sverige i EM i 92 så jeg et grått England spille uavgjort 0-0 mot Danmark og Frankrike før de tapte for Thomas Brolin og Sverige, selv om England tok ledelsen ved Platt. Martin Keown, Charlton Palmer, Keith Curle og Andy Sinton var triste greier sammenlignet med Waddle, Lineker, Gazza og Robson.

Palmer var en av Taylors favoritter, Taylors lag holdt simpelten ikke mål.

VM i 94 ble spilt uten England. Et uheldig men også tannløst England måtte strekke våpen for Mykland, Bohinen, Leo og co i kvalifiseringen, Graham Taylor sparkes engelsk fotball er på retur, også de engelske klubbene sliter ute i Europa.

Taylor erstattes av hurragutten Terry Venables. Venables får ansvaret med å gjennopprette æren under EM på hjemmebane. Til tross for skandaler og disiplinproblemer i frokant, England spilte fotball igjen. Hele England synger footballs coming home. Gazza er tilbake, McManaman dribler, Adams takler og Shearer scorer. England knuser Nederland 4-1 i gruppespillet og spiller eventyrfotball. Gazza scorer et uforglemmelig mål mot skottene. I kvarten vinner England en historisk straffekonk mot Spania, Pearce scorer og retter opp missen fra Italia, Seaman redder. England er klar for semien.

I seks år ventet Psycho på sin revansje.

I semien venter Englands evige nemesis Tyskland. Et Tyskland som er svakere enn i 1990. Klinsmann er fortsatt med og Matthaus er erstatter av geniet Sammer ellers ser det litt tynt ut. Shearer gir England ledelsen skal endelig fotballen komme hjem 30 år etter at den kom hjem sist? Markeringsglipp, Kuntz 1-1. England jager vinnermålet, det blir ekstraomganger, Anderton skyter i stolpen som Waddle gjorde det i 90, Gazza har et skonr for lite og makter akkurat ikke å skli inn vinnermålet. Det blir straffekonk resultatet er gitt, Southgate misser. Møller hamrer inn Tysklands femte straffe og jubler hemningsløst. Det er så ufattelig trist, jeg fortviler med England, neste gang…..

Southgate skriver seg inn på lista med engelske syndebukker.

Venables trekker seg og inn kommer en annen Spurs legende nemlig Glenn Hoddle. England kvalifiserer seg til sluttspillet i Frankrike etter en minneverdig 0-0 kamp borte mot Italia. En ny generasjon engelske spillere gjør seg gjeldende. Beckham, Scholes, Butt og et hurtigtog med navnet Michael Owen. England virker bleke men kvikner til når Hoddle kaster innpå unggutten Owen, England halter seg videre fra gruppespillet.

En rask og uredd Owen skaper kunst mot Argentina

I 8 dels finalen venter Argentina, det er snart 20 år siden Falklandskrigen og tolv år siden Guds hånd. Argentina tar ledelsen ved Batistuta på straffe, Shearer utligner like etterpå også det fra krittmerket. I det 16 minutt utfører Michael Owen et kunststykke. I heseblesende tempo løper han fra Argentina og avslutter høyt oppe i motsatt hjørnet. Det flotteste målet scoret av en Englandspiller sidens Platt volley mot Belgia. Argentina scorer ved Zanetti på et innøvd frispark, England sover. Beckham blir utvist. England har mer enn nok med å berge uavgjort og straffer. Resultatet er gitt, Batty og Ince misser, England reiser hjem i skuffelse, Beckham blir møtt med hatkampanjer.

David Batty forlenger lista over engelske syndebukker

Hoddle kommer med noen hårreisende uttalelser om handikappede og sparkes. Hele England skriker på The Mighty Mouse og Kevin Keegan overtar. Keegan fører England til EM i Nederland og Belgia i 2000 men ryker etter en klønete Phil Neville felling mot Romania i siste gruppespillkamp. Shearers matchvinner heading mot Tyskland er ikke verdt noenting, revansjen blir bare en parentes. Portugal og Romania går videre. Lidelsen vil ingen ende ta.

Keegan mister grepet og blir erstattet av svensken Sven Jøran Eriksson. Erikssons inntreden endrer England og engelskmenne vinner alt under svensken og kommer seg etter en katastrofestart sensasjonelt til VM i Japan og Sør-Korea etter en utrolig snuoperasjon kronet med et magisk Beckham frispark like før slutt mot Hellas.

I Japan og Sør- Korea er England solide og tar seg greit videre fra gruppespillet. I 8 delsfinalen feies Danmark av banen, men England må strekke våpen for et friskt Brasil som blir verdensmester. Owen gir England ledelsen men Ronaldinhos frispark fra 35 meter somles inn av en uoppmerksom Seaman. Kanskje neste gang……..

Seaman joiner Beckham, Batty, Neville, Ince, Pearce, Waddle, Southgate og Bonetti

Eriksson har en stødig hånd om det engelske laget og England er en av favorittene foran EM i Portugal. England knuser Sveits og Croatia i gruppespillet og anført av en sprudlende Wayne Rooney ser England giftige ut. I kvartfinalen møter England vertsnasjonen og tar ledelsen etter 3 minutter ved Owen. Det ser lenge ut til å gå veien men utskjelte Helder Postiga utligner for portugiserne med 7 minutter igjen å spille. Rui Costa gir Portugal ledelsen i andre ekstraomgang og England virker sluttkjørt. Fem minutt før slutt scorer imildertid Lampard, er det i år det skal skje? Det blir straffekonk, Beckham og Vassel misser, Portugal er klar for semifinale. Neste gang…..

Beckham blir syndebukk for andre gang.

Eriksson sitter fortsatt ved roret og styrer skuta trygt til VM i Tyskand i 2006. England sliter med å slå Ecuador i 8 dels finalen og tar seg til kvarten uten å overbevise. I kvarten venter igjen Portugal. Rooney gjør som Beckham i 98 og vises ut. England har mer enn nok med å sikre straffekonk. Den ender som de fleste andre. Lamapard, Carragher og Gerrard misser. England ryker på hodet ut igjen, jeg river med i håret av ren fortvilelses når skal denne forbannelsen brytes?

Eriksson har fått nok av damehistorier i engelskpresse og tapte straffekonkurranser og erstattes av Steve McClaren. McClaren blir en lettvekter og England kvalifiserer seg ikke til sluttspillet i Sveits/Østerrike. FA ser seg nødt til å ansette en  ny utenlansk hærfører, valget faller på Fabio Capello.

Under Capello  ser England igjen solide ut og kvalifiserer seg greit til VM i Sør – Afrika. I VM virker England og fremfor alt Rooney desillusjonert. Etter nervøst og nølende spill i gruppespillet står Tyskland for tur i 8 dels finalen. Resultater er gitt på forhånd Tyskland går opp i en 2-0 ledelse. Upson reduserer. Lampard skyter i tverrliggeren og i mål men ballen spretter ut igjen. Ballen er en halvmeter inne men blir ikke annerkjent, England er laget Gud glemte. England reiser seg ikke etter skuffelsen og taper 4-1. Capello og hans gutter reiser hjem i skam. Disse hersens tyskerne…..

Denne ballen er inne dommer!

Foran årets sluttspill har Capello loset laget trygt til sluttspillet i Ukraina og Polen. Da FA i februar tok kapteinsbindet fra John Terry trakk Capello seg. Mannen FA har valgt som hans etterfølger er Roy Hodgson. Hodgson er et upopulært valg. England sliter med skader, mange mener treneren er inkompetent. På hjemmebane ser det grått ut, Blairs tid med økonomiske vekst er over. England sliter og Cameron må ta upopulære valg. Det er som i 1990 opptøyer og bråk. England trenger helter. Kan Hodgson gjøre det Robson var så nær å gjøre i 1990. Jeg drømmer, kanskje denne gang. Imorgen får vi nok noen svar. Tenk å få oppleve en engelsk triumf. Hvis det skulle bli en ny skuffelse får jeg gjøre som jeg alltid gjør nemlig håpe på Liverpool til høsten…….

Lykke til Roy Hodgson, måtte du bryte forbannelsen.