«Kan du legga vekk mobilen når eg snakke»

Overskriften er hentet fra klasserommet. Elevene jeg underviser er stort sett supre, men hvem blir ikke distrahert når man har hele verden innenfor en armlengdes avstand. Appleworld er en verden av fantastiske muligheter men den byr også på en del utfordringer. Mye har endret seg siden jeg spent og nervøs entret klasserommet en augustdag høsten 2007. I mine første år fungerte setningen «vi tar fem minutt pause» som en slags trylleformel. Iløpet av noen sekunder sydet klasserommet av liv. Elevene samlet seg i små grupperinger drøsen gikk. Bak kateteret kunne jeg danne meg et bilde av hva som skjedde på Bryne i helgene etter mørkets frembrudd. Jeg fikk vite hvilke jakker jentene syntes var dritfine og hvis Liverpool hadde tapt helgen i forveien kunne jeg forvente et par hånlige kommentarer. Jeg må ærlig innrømme at fem minutter ofte ble til ti, noen ganger kunne det være utfordrende å endre fokus. Veien fra Kari og Per som natt til søndag hadde klint i Fritz Røed parken til føydalsystemet i middelalderen var veldig lang.

Man skal være forsiktig med å romantisere fortida, men noe har vi mistet.

Idag har trylleformelen mistet sin magi. Det yrende livet og «tattlet» som vi sier på jæren har blitt erstattet av dempede tastelyder. Den monotone og ensidige melodien fra Apples symfoniorkester står i grell kontrast til latteren og stemmene. De fleste elevene benytter pausene til å sjekke status. Hva har skjedd den siste timen mens jeg har vært avlogget? Fra kateteret ser jeg utover en forsamling som sitter pent og pyntelig bak pultene sine, de fleste møter ikke blikket til et annet menneske men lyset fra touch skjermen.

iphone_2

Den nye teknologien har utvidet kommunikasjonen oss mennesker imellom. Selv er jeg en ivrig bruker av Facebook, Instagram, Twitter og Snapchat. Sosiale medier oppleves som en berikelse. Uten dem hadde blant annet nedslagsfeltet for denne bloggen vært betydelig mindre. Dette innlegget er ikke et korstog mot iphoner og facebook. Sosiale medier har kommet for å bli, det som blir avgjørende er om vi klarer å regulere bruken.

Jeg tror de fleste jærbuer har kjent på en stigende frustrasjon i ulike sosiale situasjoner iløpet av den siste. Det er frustrerende å bli degradert. Det er frustrerende å bli utkonkurrert av mobiler. For hver gang blikket søker skjermen istedet for ansiktet mitt under samtalen mister jeg litt mot og litt motivasjon for å fortsette. Er ikke det jeg prøver å formidle interessant nok? Vil han merke det om jeg bare avbryter nå midt i fortellingen, midt i setningen?

iphone_3

Øyekontakt og tilstedeværelse er fundamentalt for en meningsfull samtale. Jeg tror mange har vært i situasjoner iløpet av det siste året der dette har vært mangelvare. Flyktige blikk opp fra telefonene er ikke øyekontakt og tilstedeværelse. De gjør oss usikre på verdien av samtalen.

Det er ikke noe problem å argumentere for at mobilen må være innenfor rekkevidde alltid uansett, barnevakten kan eksempelvis ringe når som helst og minsten har faktisk også vært litt snufsete i det siste. Mobilene er med oss overalt. Den hviler trygt i hånden mens vi er på besøk, på møte eller på bussen. I det siste har jeg blitt klar over at jeg uten å tenke fisker med meg mobilen før jeg går på do, bevegelsen er automatisert sier vi på idrettsfag. Ikke engang på do stopper applesymfonien.

iphone_4

Pausene er noe av det viktigste i alle store symfonier, kanskje er de også det i livene våre, men dette er en avsporing som hører hjemme i en annen blogg. Jeg tror mobilene truer den gode samtalen i foreningen, under middagen eller pausene i klasserommet. Samtale krever initiativ og involvering, men hvorfor ta initiativ og involvere seg når alle besitter et alternativ de tilsynelatende er godt fornøyd med? Et sosialt fellesskap bygger på noen normer. Når man sitter fraværende med blikket inn i skjermen i et sosialt fellesskap brytes en konvensjon som har ligget fast i lang tid. Det er leit å erkjenne at noe som er viktig for deg ikke oppleves som like viktig av andre i gruppa. Samtalen og drøsen er best når alle de involverte har eierskap.

Iphone_5

Den digitale kommunikasjonen vil aldri kunne erstatte menneskelig kommunikasjon selv med Skype. Bak skjermene kan man ikke fange opp stemningen i rommet, ironien i toneleiet eller mimikken i ansiktet. Kommunikasjon handler om mye mer enn ord. «Hvorfor har du streng stemme pappa?» spør den ene gutten min på fem. Volum, tempo og kroppspråk tolkes og tillegges mening. Man kan kjenne på den pinlige stillheten. Den klamme stemningen etter en dårlig vits. Ubehaget etter upassende spørsmål eller bemerkninger over streken. Vi skjønner når vi har såret noen, vi forstår når situasjonen krever en undskyldning. Vi trenger ikke spørre for å kunne se at noen er lei seg eller har en dårlig dag. Vi trøster ikke i et vakuum, vi har tolket noe i forkant. En høytstående amerikansk offiser spådde nylig at empati vil være den mest etterspurte egenskapen i tiden fremover. 98% av befolkningen i USA kan ifølge den nyeste forskningen utvikle empati. Denne utviklingen skjer i møte med andre mennesker.

Seneca

 

Mobbing har vært på agendaen den siste tiden. Når ansikter erstattes av skjermer senkesguarden. Bak skjermen finnes ikke mennesker som kan holde oss ansvarlig eller korrigere oss. Resultatet er skremmende. Ukvemsord, rasisme, obskønt språk, baktalelse og utestenging. Den digitale verdensveven byr ikke bare på bilder av familieidyll i Sirdalen.

Mobbing

Den digitale kommunikasjonen må være et supplement og ikke erstatning. I møte med våre medmennesker utvikler vi det mange kaller sosiale antenner, høyrevelgere kaller det sosial kompetanse. Dette er helt nødvendig for trygge og gode sosiale fellesskap. Gjennom samtalen involverer vi oss i andres liv, vi blir venner og blir glade i hverandre. God dialog kan hindre misforståelser og fordommer. Jeg tror at samtalen og dialogen er en viktig forutsetning for et varmt samfunn.

Kafe_3

Selv synes jeg det er vanskelig å sette grenser for meg selv. Heldigvis har jeg en kone som hjelper meg. Hjemme hos oss har vi i en tid nå hatt skjermfrie ettermiddager, jeg er den som sliter mest med å overholde regelen. Jeg tror vi trenger å utvikle en større bevissthet rundt skjermbruk og skjermtid. Mange av oss trenger tydelige grenser. Jeg synes det er trist at digital kommunikasjon i større grad foretrekkes fremfor ansikt til ansikt kommunikasjon. Kanskje er tida moden for at overskriften i dette innlegget bør formidles også utenfor klasserommet.

Familiemål_2

Reklamer

Oppmuntring

Lørdag ca 09.30 jeg er ute og jogger den vanlige turen til Klepp stasjon, rundt Gunnarsberget og hjem igjen, rytme, forutsigbarhet, herlig.  På øret hører jeg at Britney Spears synger at hun ikke er en jente men heller ikke en dame enda, hun er midt i mellom. Det er tungt, det går seint, jeg jogger i tredje gir men det føles som femte jeg ser fremover, over halveis nå. Jeg er i min egen verden.

Sykkelryttere har det som regel veldig travelt

Plutselig suser en sykkelrytter i stor fart forbi meg farlig nær. Jeg støkker, dette er ulempen med musikk på øret. Der passerer enda en til jeg støkker igjen, så passerer et helt kobbel. De freser av gårde. Midt i kobbelet er det en som snur seg idet han passerer meg, han smiler. Ikke et hånlig flir som sier «ja der ble du tatt på sengen» men et oppmuntrende smil. Et smil som er oppriktig, et smil som sier vi er ute i naturen du og jeg, vi trener, heng i dette går bra! Noen sier at 70% av kommunikasjonen foregår gjennom kroppspråket vårt, det er godt mulig. Syklistene forsvinner rundt neste sving. Det er utrolig hva et smil kan gjøre, jeg er oppmuntret jeg har fått nytt mot.

Noen ganger føler jeg livet mitt er som et sykkelritt, vi konkurrer om å komme først, vi har alltid et mål i sikte, neste bakke, neste løp. Vi haster av gårde gjennom livet som om det var et ritt. Mannen som snudde seg i kobbelet av ryttere inspirerte meg, han var litt annerledes enn de andre. Jeg ønsker å være en slik person. En som har et øyeblikk i all travelheten. En som smiler, en som oppmuntrer, en som hjelper.

Jesus forteller oss om den barmhjertige samaritanen. Samaritanen hadde nok et destinasjonsmål, men han så behov og valgte å stoppe. Jesus kaller oss til å være annerledes. Jesus kaller oss til å møte mennesker, til å møte behov. 

Jesus sier: Gå du og gjør likeså

Den kristne bevegelse blir og har blitt identifisert ved det de ikke er og det de ikke gjør og ikke ved det de er og det de gjør.

De kristne er de som ikke drikker, de som ikke går på kino, det er de som ikke hører på rockemusikk, det er de som ikke banner, det er de som ikke fester, det er de som ikke danser, det er de som ikke mister fatningen, de som ikke har humor, de som ikke følger med i utviklingen, de som ikke tør å tenke selv, de som ikke gjør noe gøy osv.

Et bedre alternativ: de kristne er de som lytter, de som hjelper, de som smiler, de som har tid,  de som skaper fred, de som er rettferdige, de som ler, de som gir, de som ber, de som er ærlige.

En annerledes bevegelse, en motsats til sykkelrittlivet.