Støysamfunnet

Onsdag, torsdag og fredag i forrige uke var jeg i siradalen sammen med 78 elever og 5 andre lærere. Da jeg tok heisen opp i fjelltrekket fredagen hørte jeg musikk. Det var typisk topp 20 musikk jeg klarte ikke identifisere sang eller artist. Da heisen avanserte oppover bakken så jeg hvor musikken kom fra. Ut fra høyttalere montert på snøkanonene strømmet musikken ut. Hvorfor er det slik at til og med når vi er på fjellet så må vi ha en form for stimuli? Er det ikke stimuli nok å se utover sirdalheiene, fjellformasjonene, himmelen, snøen det majestetiske landskapet? Er det ikke nok å høre ståLkantene på skiene skjære gjennom underlaget, kjenne glien, kjenne hvordan skien svinger når en legger trykk på ytterski? Er det ikke nok å kjenne lufta som biter seg fast i huden på vei nedeover bakken i stor fart? Hva er galt med å være sammen med naturen og bare høre på ingenting og eventuelt de lyder som naturen gir fra seg? Er vi redde for stillheten? Er vi avhengig av konstant stimuli?

Jeg ble nødt til å ta bildet av forordningen, et monument for støysamfunnet.

 
Mange av elevene hadde med seg mp3 spillerog  ipoder, øreklokkene hadde de på innsiden av hjelmen. Det er klart en må høre musikk mens en renner. På skolen sitter de med de samme øreklokkene og hører musikk mens de leser og løser oppgaver. Det er en stor diskusjon om de skal få lov til å høre musikk under vurderingssituasjoner. Det er visstnok vanskelig å prestere optimalt uten musikk. Når de trener hører de musikk, mange forteller meg at de heller ikke får sove uten musikk. Mange av elevene mine sovner hver kveld mens høyttalerne spyr musikk inn i ørene deres. På kjøpesentrene spilles det musikk, i bilen spilles det musikk. Det er snart bare på biblioteket hvor stillheten får råde.
 
Populærmusikkens beste distrubutør
Støyen har inntatt Norge. Stadig flere er avhengige av konstant støy. Musikk er egentlig en fin ting, musikk kan være vakkert, stimulerende, inspirerende og  avslappende. Musikk er en kunstform og har begeistret menneskene fra tidenes morgen. Det er ikke musikken i seg selv som er problemet. Når ungdommer må høre musikk mens de renner i trekket så ligger problemet andre steder (musikk, gjør at en ikke hører hva som skjer rundt en så dette utgjør faktisk også en sikkerhetstrussel i et alpint anlegg, ekstremt merkelig at alpinsentrene legger opp til økt risiko). Jeg frykter at musikken representerer en virkelighetsflukt. Musikken fortrenger stillheten. I stilleheten kommer tankene, realitetene. Om dagen har vært aldri så travel og stressende så var de siste minuttene på hodeputa en arena der tankene kunne flyte. Mange erkjennelser har blitt til på hodeputa, mange ideer, mange planer, nye tanker. For mange ungdommer avsluttes dagen med en pc i fanget oppå dyna og med øreklokkende stødig i ørene. Sakte men sikkert faller øyelokkene igjen til larmen av musikk og spill. Et samfunn uten stillhet og ettertanke tror jeg er et dårligere samfunn, kanskje må vi lære de unge om stillhetens verdi.
 

Vår tids sivilisasjon løper ut i et nytt barbari - av mangel på ro. Friedrich Nietzsche