Det er hverdagen som teller!

Jeg ser på skoene idet jeg setter dem på plass i skohylla. Det er såvidt de henger sammen. Sålene er i ferd med å løsne fra resten av skoen. Skinnet og tøyet fremme på skoen er helt nedslitt. De opprinnelige fargene er i ferd med å forsvinne. Den høyre skoen fra vrist og ned til tå er i ferd med å gå helt i oppløsning. Skoene er tilsynelatende et trist syn, de er klare for søppeldyngen, de har blitt ubrukelige, allikevel gjør synet meg glad. Hvorfor liker jeg synet av slitte sko bedre enn synet av helt nye sko?

Et vakkert syn

Et vakkert syn

Jeg setter meg ned på benken, jeg må tenke litt. De slitte skoene har en fortelling en historie. Når jeg ser på de utslitte skoene til Elia på fem, ser jeg skudd på direkten og på volley, jeg ser fryd og jubel. Slitasjen på høyre sko avslører at tassen har et greit treffpunkt på ballen. Den manglende slitasjen på venstre sko er mer bekymringsfull. Mønsteret i sålen er snart borte, disse skoene har hoppet, løpt og fungert som sparkesykkelens bremse. Skoenes budskap gleder meg, de utslitte skoene har blitt formet av tusenvis av bevegelsesøyeblikk, det er fint på en litt merkelig måte. Pene sko som sjelden blir brukt har ikke et slikt assosiasjonsarkiv.

Jubel6

Etterpå slår det meg hvor sjelden det er. Det er så sjelden jeg har tid til å tenke over de små tingene som skjer i hverdagen. Når man har fødselspermisjon for eksempel kan man skru ned tempoet litt. Man kan filosofere litt over utslitte joggesko og bla litt i familiealbumer. Jeg liker veldig godt å ta bilder, det er litt som å samle på øyeblikk. Fotografiene avslører meg. Nesten alle bilder jeg har tatt de siste årene havner i samme kategori. Det er bilder fra ferier, bursdager, utflukter, dåp, konfirmasjoner, bryllup, jul og nyttårsafter. Dette er jo ikke representativt, de gir et urealistisk bilde av livet i familien Mong. I vinterferien har jeg knipset hverdagsbilder og det skal jeg gjøre utover våren. Det neste albumet jeg skal lage heter: «Men best av alt var hverdagen»

Hvor er hverdagen?

Hvor er hverdagen?

«E det alt helg igjen, kå blei det av ugå?», sier jeg ofte til kona. Tida går så fort, den er tettpakket og vi freser avgårde fra det ene til det andre. Om det skulle dukke opp noen ledige øyeblikk fylles disse umiddelbart med ulike typer stimuli. Det er sjelden vi er stille, det er sjelden vi drømmer og ser på stjernene, filosoferer eller oppsummerer. Vi haster liksom bare videre til det neste. Vi har ikke tid til utslitte joggesko.

be_still

Selv har jeg mange jern i ilden, men utfordringen er ofte å være tilstede her og nå. Man er ikke tilstede om man har tankene et annet sted, guttene og kona oppdager kjapt hvis hodet mitt er okkupert under middagen. Ved å være hundre prosent tilstede signaliserer jeg at middag sammen med kona og guttene er viktig for meg. Stirrer jeg tomt ut i luften og har tankene helt andre steder er jeg bare fysisk tilstede. «Godhet er noe så enkelt som alltid å være tilstede for andre» sier Dag Hammarskjold i sine Veimerker

now

Vi liker alle å ligge ett skritt foran. Under middagen tenker jeg på hvilke øvelser vi kan ha på fotballtreningen. Under fotballtreningen tenker jeg på referatet fra sist styremøte som helst skulle vært lest iløpet av den neste timen. På styremøte sitter jeg og ser på klokken og lurer på om vi blir ferdige til champions league kampen som begynner kvart på ni.

Noen ganger tenker jeg at livet fortoner seg som et langt Nextopia. Når vi bare blir ferdige med påbygget på huset, da kan vi roe ned tenkte jeg i 2012. Når jeg blir ferdig med masterstudiet da skal ting bli greit tenkte jeg i 2013 og 2014. Når bare Lydia begynner å klare seg selv, da……..Livet må ikke gå med på å se fire måneder frem i tid, livet er her, nå.

Nextopia

Jeg tror turbolivet egentlig gjør livet fattigere. Mens vi stresser rundt ser vi ikke alt det flotte rundt oss hver dag. Mens vi lurer på om vi rekker å spise middag før treningen spirer snøklokkene. Mens vi stapper ungene i bilen og fortsatt er usikre på om vi når treningen, sitter to spurver og spiser av melkekartongen med solsikkefrø som minstemann laget i barnehagen. Mens vi vekselvis har blikket på klokka og veien mens vi kjører til trening titter sola frem fra skydekket.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

I Tjøttaparken barnehage er de kreative, men spurvene uteblir.

rosene

springer ut og du

er et annet sted

Linjene fra Jan Erik Vold setter ord på utfordringen vår

Når jeg hører på meg selv og folk rundt meg får jeg inntrykk av at livet er en rekke med «happeninger». «Så du kampen på søndag? Vi reiser på hytta fredag. Har dere planer for vinterferien? Vi har fått billetter til Disney on Ice! Vi var på revy i helga. Stavanger konserthus er bare helt fantastisk! På fredag er det endelig konsert!» Da jeg var yngre var det klassiske spørsmålet: «Ska du ud i helge?» Kanskje er vi i ferd med å forveksle krydder og hovedingredienser. Når jeg er i konfirmasjoner, brylluper eller lignende sammenkomster er ofte talene lange lister av turer og opplevelser. Jeg synes det er litt trist, det er jo ikke det som definerer oss som mennesker. Vi må ikke redusere livshistoriene våre til konserter, ferier og festivaler.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet leves ikke i Stavanger konserthus men på kjøkkenbenke en mandags morgen.

Livet handler ikke om den fantastiske maten de har på Tango og det skal vi være glad for. Istedet for å snakke om og dokumentere alt vi har opplevd og gleder oss til bør vi snakke litt mer om hvordan vi har det. Det er ikke noe problem å snakke om ferieplaner og hvor mye vi ser frem til det nye boblebadet ankommer, men det er ikke alltid det vi egentlig er mest interessert i. «Hva er du opptatt av for tiden» ble jeg spurt om en gang.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Et utsnitt av hva jeg er opptatt av for tiden.

Feriene våre, restaurant besøkene og konsertene er noe av det som gir tilværelsen vår en ekstra spiss. Det som bærer livene våre er imidlertid hverdagen. Mellom bleieskift, under måltider og grytidlig om morgenen skrider livet frem. Når jeg smører matpakker og pusser melketenner så gjør jeg noe verdifullt. Når jeg holder bøtta mens toåringen spyr midt på natta er livet tilstede. Når toåringen utmattet kryper under dyna med nye sengtrekk og sovner på et blunk så skjønner jeg at jeg har blitt litt rikere. Det gode livet finnes ikke på Bølgene Moi bak stive stettglass men på gulvet under tømte melkeglass.

søling_melk

Livet handler ikke om neste helg eller neste ferie. Livet består for det meste av hverdager. Om vi gjør hverdagene til noe vi må igjennom før ferien eller helga står vi i fare for å bli som mennesker som ser frem mot pensjonisttilværelsen. Hverdagene er ikke staffasje mellom høydepunktene, hverdagene er livet. Hverdagene trenger ikke være gjennomorganiserte dager, der alt handler om å overleve før vi endelig kan sette kursen for hytta fredag etter lunch eller slenge oss ned i sofaen med gullrekka. Vi må omfavne hverdagene og være tilstede slik at vi kan ta imot alt det hverdagene vil gi oss.

Hverdager

”Gjør dere ingen bekymringer for morgendagen; morgendagen skal bekymre seg for seg selv», sier Mesteren fra Nasaret. Enn om vi ser på dagen som en gave og en ny mulighet «Alle de dager som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet» skrev en klok svenske en gang. Når jeg en dag skuer tilbake på mitt levde liv håper jeg ikke at jeg sitter igjen med disse ordene. Jeg håper jeg vil se tilbake på et rikt liv. Om jeg en dag sitter gammel og grå i min vante stol og tenker litt så håper jeg å sitte igjen med mange minner om fotballkamper, ferier og festligheter. Men det er ikke disse høydepunktene jeg vil savne mest. Mens jeg sitter der i godstolen vil jeg savne skolisser å knytte, barn å trøste og trøtte elever mandag morgen, for det er hverdagen som teller!

Eller klær som skal henges opp.

Eller klær som skal henges opp.

Pappa har Jesus i lommen

Den eldste sønnen min Levi går annenhver onsdag på noe som heter Elna klubben. Elna klubben ble startet av nettopp Elna på Kåsen/Tu for snart førti år siden. Idag som en gang på 70-tallet tusler pjokker og småjenter til Tu skule for å møte Elna og etterhvert medhjelperne hennes. På Elna klubben fortelles det om Jesus og de synger sanger om Jesus. Noen av de mennesker som har bodd og bor på Tu møtte og møter Jesus første gang på Elna klubben.

Kåsen

 

Etter andakt og sang er det tid for lek og det ungene kaller for «laging». Hver gang blir ungene oppmuntret til å skape noe på egenhånd veiledet av voksne som har lang erfaring med å skape. De jobber med ulike materialer, papp, lim, filt, papir, pipestilker, tre, bomull og mye annet. Sluttproduktene er langt fra perfekte men ungene ser veldig fornøyde ut med det de har fått til. Kontrasten til skjermer er slående. Guttene er som regel ferdig først, de virker ikke å være så opptatt av detaljer. De synes tidlig at «det er godt nok». Når det er godt nok spiller de sjakk, et manuelt fotballspill eller andre brettspill.

Skaperglede

Skaperglede

 

Avslutningsvis arrangeres det en slags minibasar, der ungene kan vinne noe, dette kan være alt fra viskelær til små figurer, jeg vet ikke hvor Elna, tannlegene og doktorene kjøper disse tingene, men når de kobles sammen med belønning får de oppsiktsvekkende høy verdi for ungene. Utifra oppmøte i et ganske lite klasserom i en brakkebygning på Tu skule konkluderer jeg med at ungene koser seg her. Jeg har mange ganger blitt forbauset idet har jeg entret klasserommet, det er så rolig, så fredfullt mot formodning.

Igår syklet jeg og Elia, Levis lillebror på snart fem bortover mot Tu skule for å hente storebror. På veien treffer vi tre jenter som stolt viser frem det de har laget denne gangen. Det er en kurv med masse kunst på. I kurven ligger det bløt bomull og karsefrø. Alle som har gått på skole og har vært med i kristent barnearbeid har gjort dette noen ganger. Karsen som etterhvert spirer frem skal minne oss om livet, håpet sennepsfrøet som kan bli til et digert tre om du vil, for disse jentene er det første gangen, de skal forsøke å få noe til å gro. Frøene er avhengig av dem, de har fått et ansvar.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Vi treffer Levi på gangen utenfor klasserommet. «Se hva jeg har vunnet», sier Levi og smiler, han holder noe som ligner en pokal i hånden. «Få se» sier jeg og Elia i kor. Pokalen er noe som ligner en krystall med et bilde av Jesus inni. Jesus har gjeterstav og mange sauer rundt seg i den ene armen holder han en sau. Vi som har gått på søndagskole og guttelag vet instinktivt at sauen Jesus holder  hånden har gått seg bort men har blitt funnet igjen av gjeteren. «Den lyser i mørket», utbryter Levi. «Kom vi må skynde oss hjem og prøve». Jeg putter Jesuspokalen i lomma mens Levi kler på seg. «Har du husket på Jesus?» sier Levi idet vi går ut utgangsdøra.»Det kan du være sikker på» sier jeg. «Pappa har Jesus i lommen» sier Elia. «Og i hjertet» legger jeg til i et lyst øyeblikk. «Han er med overalt» sier en annen far som venter på datteren sin.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Har jeg Jesus i lommen? Spørsmålet kverner i hodet på vei hjemover. Hva er det som pleier å ligge i lommen min? Det er nøkler, penger, kredittkort og mobiltelefon. Dette er ting jeg trenger for å oppnå noe, det er midler. Jeg trenger nøkler for å komme inn, penger for å kjøpe det jeg trenger eller har lyst på, mobiltelefon for å ringe eller sende beskjeder. Har Jesus blitt redusert til et middel for å oppnå noe? Er Jesus en som skal fylle behov? Er Jesus et forsikringspapir jeg har i baklommen?

Lommer

En trenger klær for å ha lommer. Klær skiftes og tas av. Er det slik med Jesus også. Er han en vi har på oss ved passende anledninger og tar av oss når det blir for varmt ? Er det bare når det er kaldt og surt at jakken er god å ha?

Forskjellen mellom lommen og hjertet er stor. Mens lommen er et tomrom, er hjertet selve livskilden i menneskekroppen. Fra hjertet strømmer oksygenrikt blod til alle kroppens organer og muskler. Uten hjertet er vi fortapt. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Står det i åpenbaringsboken. «Når Jesus kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn, da svarer jeg ja det kan du gjerne….sang vi på barnelaget, på søndagskolen og på guttelaget. Det høres kanskje banalt ut, men det er sant. Jesus vil komme inn og bli ett med oss, han vil ikke være i lommen han ønsker et intimt fellesskap med deg og meg. Han vil være i sentrum, i hans fellesskap strømmer livet ut. Ordet har blitt kjød, «han er min brudgom jeg er hans brud».

Hjertet

Midt i den travle hverdagen, kan Gud tale til oss, jeg liker å kalle det drypp fra himmelen. Nå som før kan Gud bruke de minste og de som folk ikke holder for noe. Igår var det en femåring. «Pappa!» utbryter Elia idet vi parkerer syklene i boden. «Ja» svarer jeg. «Ligger hjertet i lommen?»

Himmelen