Husmødre og selvrealisering

Da jeg vokste opp for ikke så mange år siden var samfunnet på noen områder betydelig annerledes. Frem til jeg var 6 år var jeg hjemme med mor og søsken. Det var forutsigbare dager. Etter frokost bar det ut i nabolaget, jeg hadde stort sett noen å leke med. Vi var ute fra morgen til middag fra tid til annen. Noen ganger husker jeg at jeg hadde det så gøy at jeg glemte at jeg var sulten. Når leken var over kjente jeg på en kraftig sultfølelse. «Jeg er skrubbsulten, kan du smøre seks skiver med Vossafår?» kunne jeg si idet jeg stormet inn i gangen hjemme.

Vossafår er fortsatt en viktig ingrediens i kostholdet mitt

Faren min gikk på jobb, han jobbet ca 40 timer i uka, mor var hjemme med oss. Mens vi unger var ute i gata eller lekte hjemme var min mor i full sving. Hun vasket gulvet i stua og på kjøkkenet, hun redde opp senger, hun handlet inn til uka, hun holdt orden i skap og rundt omkring, hun vasket badet, laget middag (av og til dessert) vasket klær, smurte brødskiver, skiftet bleier. Min mor hadde nok å henge fingrene i.

Foruten den praktiske delen var min mor stort sett alltid tilgjengelig, hun var der når jeg datt og slo meg, hun ropte når barne tv skulle begynne, det var alltid noen som tok imot meg når jeg kom hjem. Noen ganger som oftest når det var dårlig vær gikk vi på besøk til andre mødre og unger, vi bare reiste og ringte på, senere begynte vi å ringe før vi kom.

Slik så vår første telefon ut

Det hendte ofte at jeg kom ned i stua og fant min mor med andaktsboka i hånda sittende i sofaen, det var som regel «En ny dag» skrevet av den svenske vekkelsespredikanten Rosenius. Av og til kunne min mor legge bort andaktsboka og ta frem barnebibelen, sammen reiste vi på eventyr til Egypt, Galilea, Babylon, Gennesaretssjøen, Kypros og selvfølgelig til Kaanan.

Min mors var rød og i ett bind, permen hang og slang, den bar preg av flittig bruk

Min far kom hjem til forskjellige tider ettersom han jobbet skift, vi hadde middag en tid mellom 13.00 – 15.00 alt etter hvordan min far jobbet. Det var en fin tid. Min far trivdes godt på jobb og forsørget oss. Min mor var ikke i lønnet arbeid, hun var hjemme med oss.

Min mor realiserte seg selv. Hun drømte om en god, trofast og kjærlig mann, om barn, om å skape et åpent hjem og om å lære sine barn om Jesus. Denne drømmen realiserte min mor, hun levde drømmen. Min mor realiserte noe av det Gud hadde lagt i henne, omsorg, generøsitet, gavmildhet og kjærlighet. Nesten hver dag fikk vi små erfare glimt av dette. Min mor stod for kanskje den viktigste verdiskapningen i det norske samfunn. Hun skapte trygghet, hun formidlet verdier, hun satte grenser, hun gav av sin omsorg og kjærlighet. Sammen med min far gav hun oss håpefulle en plattform og noen slitesterke verdier og prinsipper vi kunne ta med oss den dagen vi skulle forlate hjemmet. Min mor og alle de andre mødrene på denne tida fikk ikke lønn, deres verdiskaping ble ikke verdsatt. I et samfunn som verdsatte økt konsum, økt produksjon, økt sysselsetting forandret drømmene seg. I et stadig mer individualistisk samfunn forsvant husmødrene. Idag er husmødrene historie, de gamle husmorskolene er for oss kalde gufs fra fortida. 

Dette er Olsrød husmorskole, min mor gikk også på en slik skole

For meg er ordet husmor et honnørord, husmødrene var hjørnesteinen i det norske samfunnet. De gjorde en uvurderlig jobb, jeg setter dem høyt, de gav oss en god start.