Hva er det med Julekongen?

NRKs nye julesatsing Julekongen slår knockout på The Julekalender (157 000) og Nissene på loven (114 000). De to første episodene ble ifølge VG sett av 842 000 nordmenn. Jeg tror tallet er høyere nå etter 14 episoder. Hvis Julekongen opprettholder sine seertall bli serien Norges mest sette «førjulsserie» gjennom tidende. VGs annmelder gir Julekongen klink sekser og sier «at dette skal ikke barna få lov til å ha for seg selv». VGs annmelder er skråsikker på at serien vil fenge voksne med humor og ekstrem karikering.

Riktig terningkast, men tynn annmeldelse

Riktig terningkast, men tynn annmeldelse

VGs annmelder har helt rett, serien fenger tusenvis av voksne nordmenn over det vidstrakte land. Julekongen har blitt et samtaleemne på jobb. Her om dagen snakket jeg med en som hadde tatt opp en av episodene. Jeg for min del tuslet opp på loftet her om dagen selv om mine gutter som også er julekongen fans var hos en kamerat og skulle se julekongen der. Da jeg brøt opp fra håndballhysteri og gikk opp trappen sendte kona meg et forundret blikk og spurte hva jeg skulle opp å gjøre. Jeg svarte at jeg skulle opp å se julekongen. «Jamen Levi og Elia e jo ikkje heima» sa kona. Jeg fortsatte ufortrødent videre denne kvelden skulle det avgjøres Kevin mot Peder, fekting, det gode mot det onde, da kunne Sulland, Edin og Herrem seile sin egen sjø.

Her blir det avgjort.

Her blir det avgjort.

Hva i all verden er det med Julekongen? Spør jeg meg selv etter den beste episoden så langt. Hva er det som fenger oss? Er det humor og karikering som Camilla Norli i VG sier? Personlig tror jeg det er mer enn morsomme replikker og stereotype karakterer som fascinerer oss. Julekongen handler om noe større. Allerede i introen skjønner man at dette ikke er noe skomakergate. Den storslåtte musikken skaper en forventning, en forventning om noe større, noe mektigere.

Fantastisk intro, to verdener, to kontraster.

Fantastisk intro, to verdener, to kontraster.

For det første synes jeg det er befriende å få se en serie der det går klart frem hvem som er de gode og hvem som er de onde. Ofte er det som vises på skjermen så infløkt og tvetydig. Noen er ganske gode men jammen litt onde også og motsatt.

Gode på bunnen

Gode på bunnen

I samfunnet forøvrig er det meste relativt. I toleransediktaturet er det tabu å løfte frem vedtatte sannheter. Det som er sant for deg er ikke nødvendigvis sant for en annen. Hver enkelt må selv skape sin egen sannhet er vår tids mantra. Finnes det godhet og ondskap i vårt samfunn? Er ondskap sykdom? Er denne denne dimensjonen i ferd med å fordufte fra vår virkelighetsoppfatning?

Peder har ondskapens egenskaper.

Peder har ondskapens egenskaper.

 Julekongen står i befriende kontrast til denne beskrivelsen. Kevin og hans familie representerer de gode, selv om de har sine mangler. Peder, hans mor Randi og Snerk utgjør ondskapens galakse. Som seere tar vi tidlig parti. Da Kevin plantet hælen i på Peders tå og kom seg ut av det ungarske håndjerngrepet jublet vi, vi vil at det gode skal skje fyllest. Vi vil at Kevin skal skaffe snø i ridderdalen og lykkes med gave prosjektet sitt.

Det gode mot det onde

Det gode mot det onde

Manusforfatterne av Julekongen har fulgt suksessoppskriften. Oppskriften som alltid fenger oss. Det handler om en person, en som kan redde de andre. Denne personen er ikke et supermenneske, han er som Espen Askeladd, som Frodo eller som en snekkersønn fra Galilea. Ved å gjøre det gode, vise mot i avgjørende situasjoner vil helten klare det til tross for at alt har sett håpløst ut opp til flere ganger. Vi elsker denne historien om det er Bruce Willis som ofrer seg for verden og redder oss fra Armageddon eller om det er William Wallace som ofrer seg for skottenes sak er likegyldig for oss. Poenget er at noen må gjøre sitt ytterste ikke til egen vinning men for noe andre. Det kjennes så riktig, det er akkurat som denne historien ligger dypt inne i oss.

En moderne Espen Askeladd

En moderne Espen Askeladd

Eksra fint synes jeg det er når vi får en slik fortelling i julestrida, en fortelling som på mange måter kan minne oss om den store fortellingen. Gud, Jesus, Josef, Maria, Herodes, englene på marken og de tre vise menn er skiftet ut med en vanlig norsk familie, en gutt som ikke kan frelse verden men skaffe snø i ridderdalen, en annen gutt som ikke dreper guttebarn men som planter bevis og stjeler hansker og sist men ikke minst ikke en en fallen engel som utfordrer sin Herre, men en bror full av misunnelse som planlegger å ødelegge hele sulamitten. Det er et annerledes julebudskap NRK disker opp med, ikke like godt som det orginale men en av de beste kopiene jeg har sett så langt.

Den uhyggelige Snerk

Den uhyggelige Snerk

Det er helt tydelig av manusforfatterne ikke bare hare til hensikt å lage en morsom serie for barn. De vil også utfordre oss voksne. De setter ting på spissen, utfordrer oss, tvinger oss inn i refleksjonen. Kjønnsroller er et viktig tema i serien. Kevin representerer den klassiske mannsrollen på mange måter. Han utfordres hele tiden og lever hele tiden i en slags risiko. Han må overvinne utfordringer og problemer og må finne kreative løsninger. Kevin fremstår som handlekraftig når det gjelder og viser mot og karakterstyrke. Han har sine prinsipper og våger å stå for dem selv om det kan innebære flere timer i kald politibil sammen med mor.

Mot, hederlighet og offervilje

Mot, hederlighet og offervilje

Kevins motsats er hans far. Kevins far er grei og snill, men lever et liv i trygghet og komfort. Han sitter hver dag og trykker på noen apparater og jobber med papirarbeid som virker å være ren rutine. Kevins far er konfrontasjonsky og viker unna selv om det innebærer vasking for selveste ondskapen Randi og Peder. Kanksje står Kevins far som et symbol på den moderne mann. En mann som ikke lenger utretter store ting, drømmer om store ting og handler når det trengs. Kevins far er en koselig snill mann, han er en temmet kjøttslafsende tiger i en dyrehage.

"Et møkka kjedelig A4 liv" som Silo og saft synger

«Et møkka kjedelig A4 liv» som Silo og saft synger

Vi er tusenvs av menn som helst vil være litt mer Kevin og litt mindre Kevins far men som kveles av A4 kverna. Av papairer som skal fylles ut, av bleier som skal skiftes, av unger som skal hentes, når er vi menn? Er deltakerlistene på nordjørittet og Birken indikasjoner på et behov som er der men som ikke blir tilfredstilt?

Uforglemmelig scene!

Uforglemmelig scene!

Kevins mor står som et symbol på den moderne kvinne. Hun vil så gjerne være sterk, hun vil så gjerne være handlekraftig men får det liksom ikke helt til. Hun strever og svetter for å vise bygda at hun virkelig kan, hun vil så gjerne vise dem. Hun lengter etter den store saken som endelig skal få henne ut av skyggen.

Den sterke og utholdende kvinne

Den sterke og utholdende kvinne

Kevins søster er hennes motsats. Hun vil være vakker, hun vil være prinsesse, hun vil bli lagt merke til, hun vil være spesiell. Det er muligens ikke selvrealisering det skorter på når det gjelder dagens kvinner. Kanskje sitter det også noen damer som drømmer å bli lagt litt mer merke til, som drømmer om å føle seg litt spesielle og som trenger å bli bekreftet litt oftere.

Det var ikke alt med det gamle kvinneidealet som skulle skrotes

Det var ikke alt med det gamle kvinneidealet som skulle skrotes

Håpet og drømmen er kanskje Julekongens viktigste anliggende. Folket i ridderdalen drømmer om snø, de lengter etter snø slik at de kan feire jul igjen, de lengter tilbake til det opprinnelige designet.

Drømmen lever!

Drømmen lever!

Folket i Sølvskogen ser ut til å glemt håpet og drømmen midt i alt ståket det ser ut som om menneskene i Sølvskogen har glemt at de er drømmende skapninger.

Jeg tror at innerst inne er vi alle drømmere, vi har et håp om at alt skal gå bra til slutt. Vi drømmer om et sted der alt er perfekt og ondskap ikke finnes, vi drømmer om det opprinnelige designet om tiden før slangen, før fallet, vi drømmer om Eden. Folkene i Sølvskogen har nesten glemt denne drømmen, men når barna oppdager sølvskimmeret en kveld på skøytebanen blir drømmen vakt til live en kort stund. Seriens flotteste scene så langt var rygger små og store ikledd boblejakker og en himmel av sølvskimmer. Barn og voksne ansikt til ansikt med mysteriet med det udefinerbare, det som ikke kan forklares. Scenen lyser av stillhet, undring, fascinasjon, det er høytid, det er et kunstverk av en scene.

Uforglemmelig

Uforglemmelig

Det virker som om Eirils mor har fått gløttet inn i drømmen. Hus nynner ridderdalssangen, hun har en fot i ridderdalen og en fot i Sølvskogen, hn bærer på en hemmelighet, hun virker å være linken mellom to verdener. Hun blir trist av å være i sølvskogen. Hun er personifiseringen av den tapte drøm, hun er det lengtende menneske. Hun er mennesket som ikke klarer å leve a4 livet i Sølvksogen for hun vet om noe bedre, er hun en engel? Jeg vet ikke.

Sølvskimmeret_Herborg

Jeg tror mange av oss kjenner oss litt igjen i karakteren spilt på glimrende vis av Herborg Kråkevik. De fleste av oss hadde drømmer på ett tidspunkt, har vi drømmer idag? Er vi blitt som vanedyrene i Sølvskogen? Er vi mennesker på autopilot? Er vi mennesker som konsumerer spennende historier på TV i en sofa istedet for å leve spennende liv selv? Erils mor, Kevins far og alle snømåkerne utfordrer oss til å tenke i disse baner. Er det jeg eller omgivelsene som styrer livet mitt? Er jeg en av snømåkerne i Sølvskogen?

Gråe og triste mennesker, passive konsumenter.

Gråe og triste mennesker, passive konsumenter.

Rekkehusene, de effektive funkis husene i Sølvskogen symboliserer effektivitetens seier over kreativiteten i vårt samfunn. Husene er like og funksjonelle og del av et større nettverk, de er ett nummer i rekken. Det ser trist ut, ved skøytebanen står en brakke. Alt er kopier. Hvor er kraetiviteten, mangfoldet, drømmene?

Kreativitetens knefall!

Kreativitetens knefall!

Slottet i ridderdalen står i sterk kontrast til husene i Sølvskogen. Den uendelige skogen, ridderne, slottet det er så tiltekkende. Det er som om vi sammen med Kevin blir sugd inn i en en annen verden der mysteriet fortsatt lever. Til et sted hvor drømmen og håpet preger folket. Vi blir trukket vekk fra rigide boligkomplekser og tilbake til økologien, til naturen, til vår opprinnelse. Tilbake til det enkle det meningsfulle, bort fra det komplekse det uoversiktelig informasjonssamfunnet som er så vanskelig å navigere i.

 

Praktfullt

Praktfullt

 

I ridderdalen synger de sammen sangen, Kevin dras inn i fellesskapet, i varmen. Det er først når menneskene i Sølvskogen ser skimmeret at fellesskapet kommer til utrykk. Vi har har mange venner på facebook men har vi gode fellesskap? Ridderdalen utrykker flotte utrykk på fellesskap.

Fellesskap med utspring fra noe større

Fellesskap med utspring fra noe større

Det er så utrolig mange ting en kunne sagt og skrevet om Julekongen. I tillegg til alt det ovennevnte vil jeg også bare avslutningsvis si at jeg synes at serien formidler gode verdier og har en flott moral. Den inneholder one linere for evigheten og noen av scenene er som sagt direkte rørende.

Ett av mange visdomsord i serien

Ett av mange visdomsord i serien

Julekongen er såvisst ingen lettvekter. Den utfordrer meg og får meg til å tenke. Serien er etter mitt syn et mesterverk og jeg bøyer meg i støvet for det NRK har fått til. I skrivende stund gleder jeg meg til neste episode, hva vil skje med Kong Sølve som sitter innelåst i borgen? Hvordan skal Kevin komme seg ut av Peders tjuveri felle? Spørsmålene er mange men jeg har en anelse om at alt ordner seg til slutt…..

Det går vel godt til slutt

Det går vel godt til slutt

Reklamer