Welcome to Norway

Onsdag 11.1 hadde vi på Bryne VGS besøk fra selveste Amerika. En reiselektor jeg ikke husker navnet på nå hadde først et foredrag om borgerkrigen for elevene. Kl. 14.15 var det duket for et nytt foredrag, denne gang for lærerne.

Tema for foredraget var særdeles interessant: «The praying south». Reiselektoren skulle fortelle oss om religion i sørstatene og forsøke å si noe om hvorfor veldig mange er religiøse i noen områder mens veldig få er religiøse i andre områder. Hvorfor er det slik? Hva kjennetegner sørstatene der veldig mange er religiøse?

Reiselektoren viste seg raskt som en god formidler. Tidlig i foredraget påpekte lektoren at folk i sørstatene var varmere, åpnere og mer kontaktsøkende enn yankene lenger nord. Yankeene er kalde og reserverte sa lektoren. Dette var før lektorens møte med lærerstaben på Bryne VGS.

Lektoren begynte tidlig å utfordre oss tilhørere. «What do you think about this map?» «What do you think about these numbers?» Lektorens spørsmål ble møtt med  stillhet. Lektoren innså raskt at dette kom til bli utfordrende, men fortsatte i samme stil.

Jeg får vondt av mannen. Her kommer han fra andre siden av kloden for å fortelle oss om noe han brenner for, det som møter ham er stillhet. Jeg setter meg selv i hans posisjon. Usikkerheten som sprer seg. Spørsmålene som raser inne i hodet. Er dette totalt irrelevant? Kan jeg endre noe underveis? Hvordan fremtvinge en respons? Fremstår jeg som en idiot? Denne powerpointen er fryktelig!

Amerikaneren takler situasjon på imponerende vis, han er rolig, avslappet, profesjonell fortsetter. Ingen tegn til ubehag.

Det hindrer ikke mitt ubehag. Det er klamt.  Her sitter vi pedagoger, vi som er vant til å snakke foran andre mennesker. Vi kaller oss fagfolk, vi er intellektuelle. Nå er vi forvandlet til stumme østers, ingen tør å si noe, ingen tør å mene noe. Vi er livredde for å avsløre grammatiske feil i engelsken vår. Vi er redde for å si noe politisk ukorrekt, vi er redde for å hva de andre vil tenke, vi vil ikke stikke oss frem. Vi er redde for å være uenig med en kapasitet på område. Utfallet blir at alle ser ned i bordplata nå lektorens flakkende blikk leter etter en opprekt hånd i auditoriumet. Det er en absurd situasjon, vi vil så gjerne gjøre det enklere for amerikaneren, vi vil gi ham noe å ta tak, gi ham noen spørsmål, kommentere noen av kartene hans, svare på noen av spørsmålene, men vi kan ikke vi er bundet på hender og føtter. Vi er bundet med av et rep flettet sammen av tre slitesterke tråder. Trådene heter stolthet, redsel og Jantelov, de utgjør et sterkt rep. Ingen av oss kommer løs.

Lektoren er modig på tross av ikke eksisterende respons fortsetter han å utfordre salen. «Do you know what an evangelical church is?» Dette vet jeg svaret på, jeg tilhører selv en evangelikal apostolisk kirke. Lektoren ser forundret ut i rommet ingen ser ut til ville besvare hans spørsmål. Kollegaen som sitter til høyre for meg skubber sitt kne i mitt. «Dette vet du Mong», sier kneet hans. Jeg ser ned i bordplata. Jeg velger det sikre, jeg forholder meg i ro. Hvorfor? Fordi jeg er redd for å si noe feil på engelsk, jeg er redd for å eksponere en mulig svikt. Lektoren venter en stund til, han bruker stillheten for å få oss på banen. Ingenting kan få oss på banen. «Evangelikale kristne er mennesker som tror at Jesus er dere frelser, de tror på frelse og helvete, de tror at de er født på ny og at de kan ha en personlig relasjon til Jesus», sier lektoren. Det er stille i auditoriet.

Det går bedre etterhvert. Fire lærere kommer faktisk på banen, den ene er brasilianer, den andre er amerikaner, den tredje er heller ikke av norsk opprinnelse, den fjerde er det nærmeste vi kommer en helt i den bloggen, en engelsklærer fra Undheim. Vi andre er lettet så bra at noen gav foredragsholderen litt drahjelp.

Når foredraget er over forlater jeg rommet med en litt dårlig følelse. Det er ikke problemstillinger knyttet til sørstatene og religion som gnager i meg,  spørsmålene er mer alvorlige. Hva er det som binder oss nordmenn? Hvorfor er vi så livredde for å gjøre oss sårbare? Hvorfor er vi så stolte?

Reiselektoren reiser nok fra Bryne en erfaring rikere. Han har muligens møtt sitt vanskeligste publikum så langt i karrieren. Han snakket til en kald vegg av taushet. Jeg håper at den modige amerikaner rister av seg opplevelsen i en fei.

På vei hjem tenker jeg på hva jeg skulle ha sagt, dette er noe jeg gjør ofte. «I am sorry, you seem to be a good teacher. We enjoy listening to you, but dont ask us about anything because we are scared stiff. We are so afraid of exposing our english. There can be grammatical errors and the thought of that is terrifying. This may seem strange to you, but this is Norway. Again we are sorry, but there is nothing we can do.»

Seansen idag ble for meg nok en bekreftelse på at jeg fortsatt sitter bomfast i Jantelovens og stolthetens jerngrep, der er jeg i godt selskap.

Reklamer