Farfar, Saronsforeningen og oss

For to uker siden var jeg i 88 årsdag til min farfar. Dagen ble feiret med kaker og høye smørbrød som de fleste andre 88 årsdager. Det må være merkelig å være 88 år idag. Veien fra hest og kjerre til Iphone 6 er lang, men utviklingen har gått i et heseblesende tempo. Mye har forandret seg veldig fort, kanskje for fort vil min farfar si. Min farfar og jeg lever to forskjellige liv. Han er pensjonist mens jeg såvidt er igang med min yrkeskarriere. Jeg kan lite av det farfar min kunne ,og farfar kan lite av det jeg kan. Vi har helt ulike preferanser, ferdigheter, interesser og erfaringer. Generasjonskløften er kanskje større enn noensinne, men jeg er overbevist om at det finnes noe i min farfars historie som jeg kan lære noe av.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Jeg elsker fotball mens farfar elsker å fiske hummer sammen med min lillebror Hans.

Iløpet av denne 88 årsdagen ble jeg presentert for en historie jeg aldri tidligere har hørt, og det er ikke fordi min farfar ikke er god til å fortelle historier. Min farfar har et velfylt arkiv av historier som han forteller med stor presisjon. Under krigen drev min oldefar med illegal virksomhet, han var en motstandsmann og ble sendt til Grini av tyskerne. Etter oppholdet på Grini var min oldefar svært svak og døde kort etter krigen. Min oldemor døde i omtrent samme tidsrom av sykdom. Igjen stod seks barn uten foreldre, min farfar var nummer fire i flokken. Farfars yngre søster var psykisk utviklingshemmet og trengte ekstra stell.

Min oldefar reiste til England med fiskebåten Haadyr men ble senere tatt av tyskerne.

Min oldefar var medeier i fiskebåten Haadyr som krysset nordsjøen over til England.

Hvordan skulle det gå med barna i Mong? Norge hadde vært okkupert i over fem år, folk hadde drukket erstatningskaffe og røkt dårlig tobakk lenge. Alle hadde et forhold til rasjonering og matkuponger, hver familie måtte selv sørge for seg og sine.

Rasjonering

Lokalavisen Dalane Tidende satte igang en innsamlingsaksjon til den etterlatte barneflokken. Da innsamlingen var over hadde avisen og lokalbefolkningen samlet inn nesten 8000 kroner til de etterlatte. Dette er en imponerende sum sett i lys av at gjennomsnittlig årsinntekt i Norge i 1945 var 4790 kr. Det ble opprettet et legatfond og de innsamlede pengene var med på å gi min farfar og hans søsken et verdig liv og en viss trygghet i hverdagen. Min farfar og hans søsken fikk erfare at de ikke var alene, de hadde en lokalbefolkning i ryggen. Mennesker som hadde lite, men som gav av det de hadde, mennesker som hadde løftet blikket opp fra navlen og meg og mitt.

Hans_Mong

Pen_sum

Lønnsnivå

Denne helgen var det Saronshelg. På gudstjenesten søndag ble Saronsforeningen hedret. Et halvt dusin flotte men gamle damer gikk motstridig opp på scenen for å motta sine utmerkelser. Siden 1966 har disse damene smørt smørbrød, sydd duker, bakt kaker, heklet og strikket. Denne gjengen har i stillhet samlet inn beløp som befinner seg i millionklassen. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med, det eneste jeg vet er at ingen av dem har brydd seg om å holde oversikten.

Saronsdamer

Historien om innsamlingsaksjonen og de gamle foreningsdamene fyller oss med takknemlighet og en viss ærefrykt. Mennesker som lever for noe større og som handler deretter rører oss. Jeg er stolt av å ha slike røtter, og av å tilhøre ett folk som har satt fellesskapet så høyt. Min farfar og de gamle saronsdamene har fått erfare noe verdifullt, noe som er flottere enn hytter i Sirdalen og bestenoteringer i nordsjørittet. De er bærere av noen verdier dette landet er bygget på.

Min farfar og saronsdamene er i godt selskap. Solidaritet var ikke bare noe man fant i grasrota. En kan si mye om arbeiderpartitoppene i etterkrigstiden men i bunnen av den politikken som ble utformet bak lukkede dører av Einar Gerhardsen, Håkon Lie, Oscar Torp og de andre ringrevene lå solidariteten. Gerhardsen og hans menn førte videre en arv de hadde overtatt fra thranittene og  haugianerne. For oss nordmenn har solidaritet vært viktig og det skal vi være stolte av. Haugianerne og etterkrigspolitikerne var opptatt av å forvalte til beste for fellesskapet, det er denne tanken som ligger i bunnen for det norske oljefondet.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

Når landsfaderen Einar Gerhardsen og kona reiste på ferie overnattet de konsekvent i telt.

I dagens «whats in it for me» samfunn tror jeg vi trenger å  løfte frem solidaritetsprinsippet. Aldri før har vi hatt mer, men forvalter vi det vi har til beste for de fleste? Idag slipper vi å samle inn penger til trengende sambygdinger, dugnadene er færre enn før og gevinstene på basarene kjøper vi i butikken. Idag er hyttene vi bygger større en husbankhusene våre besteforeldre bygget. Mens de reiste på telturer resier vi til Thailand.

En skal være forsiktig med å romantisere fortida, men mange ganger lurer jeg på om vi har mistet noe på veien. Mye av omsorgsansvaret for syke, gamle og de som faller utenfor har blitt overtatt av en godt utbygd velferdsstat. Vi rister oppgitt på hodet av Nav og kommunale tilbud, «her har ikke kommunen fulgt godt nok opp», sier vi til kollegaen mens vi scroller oss nedover. Regjeringen lover skattelette. Er vi i ferd med å vende oss bort fra våre egne røtter? Mens mange økonomer maner til moderasjon, vil vi ha lønnsvekst. Er det høyere lønn vi trenger?

Er skattelette god forvaltning?

Er skattelette god forvaltning?

Den norske velferdsstaten er et mitt syn nærmest et mesterverk men vi skal passe oss så det ikke blir en hvilepute. I Norge mangler vi ikke mat, klær og husly men andre viktige ingredienser. Mange er ensomme og mangler en god venn. Noen er deprimerte og trenger trøst og oppmuntringer. Noen sliter med rus og trenger en ny sjanse. Mange barn trenger en trygg familie. Det finnes fortsatt mange ulike behov og velferdsstaten rekker ikke over alt.

Hvilepute

Noe av det viktigste vi kan gi videre til barna våre er solidariteten. Barna våre må se at vi er rause med tida vår og pengene våre. De trenger forbilder som oppmuntrer og ønsker å bety noe for andre. En av de viktigste oppgavene for vi som er foreldre idag er å vise barna våre at det finnes noe større enn oss selv. Etterkrigsgenerasjonen er snart død, det er vi som må føre arven videre. Den arven jeg har fått av min farfar og hans generasjon er langt viktigere enn stilrene hager og kjøkken, flyturer over hele kloden og alskens vin og ølsmaking.

Reklamer