Hvorfor Frokostklubben?

Det var litt merkelig å spise frokost hjemme idag etter en drøy måned med frokost ute i det fri sammen med mange andre mennesker. I år ble det tilsammen 31 (8 mindre enn i fjor og 10 mindre enn for to år siden) turer i stort sett godt sommervær.  Hverdagen er her igjen og det kjennes godt etter en sommer vi vil huske lenge. Vanligvis lager jeg oppsummeringer og referat fra de ulike turene på denne bloggen men denne gangen blir det litt annerledes.

Sol over Tjåland

Sol over Tjåland

 

En del folk undrer seg over at vi velger å reise på tur hver morgen. Noen lurer på om ikke dette er slitsomt og stressende. For oss oppleves ikke dette som en forsakelse eller ett offer på noen måte. Som familie opplever vi at frokostklubben gir oss utrolig mye, i det følgende skal jeg forsøke å redegjøre for dette.

“Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne», sier Alexander Kielland etter denne sommeren fornemmer vi muligens hva den store dikter mente. Natur er en av fire kjerneverdier i frokostklubben. «En av de viktigste oppgavene som fins er å la barn få oppleve natur enten man er foreldre, lærere, politikere eller generalsekretær i FN», skal Kofi Annan ha sagt. Kanskje er det å la barna få oppleve naturen viktigere enn noen gang. Vi lever i en tid der naturen er truet på mange måter, mange mener at mennesket utgjør den største trusselen. Det som tidligere var en symbiose basert på gjensidig avhengighet har utviklet seg til et parasittforhold. Naturen er i ferd med å bli fremmedgjort. En av visjonene bak frokostklubben er at barn og voksne skal bli glad i naturen. I år har barn og voksne kjent sola i ansiktet, de har kjent strømmen fra havet rundt anklene, de har sett sine fotspor i sanden og kjent lukten av granbar i skogen og mye mer. Mitt håp er at summen av alle inntrykk og sanseopplevelser har ført til en større kjærlighet til skaperverket som vi har blitt satt til å forvalte på best mulig måte. Mennesker som blir glad i noe ønsker å beskytte og ta vare på det dem er glad i, slik er i hvertfall jeg skrudd sammen. Tenk om frokostklubben har vært noe som har vært med på å styrke bevisstheten rundt akkurat dette.

En smak av himmelen

En smak av himmelen

Fellesskap er kanskje den viktigste ingrediensen i frokostklubben etter mitt syn. I år som i de foregående år har det vært et privelegium å bli kjent med så mange flotte mennesker. Det har siden oppstarten vært ett jevnt tilsig av nye frokostklubbere og det er selvsagt utrolig gledelig. Jeg tror det er viktig ikke bare for barn men også for voksne å bli kjent med nye mennesker. I møte med nye mennesker møter vi nye perspektiver, synspunkter, oppfatninger og ikke minst livshistorier, det beriker livene våre.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

 

Personlig synes jeg den sosiale atmosfæren i frokostklubben denne sommeren har vært positiv og god. Mitt inntrykk er at folk er høflige, imøtekommende, hjelpsomme, tålmodige og smilende. Jeg tror barna opplever fellesskapet som trygt og stimulerende. I år har jeg spesielt lagt merke til at ungene i større grad er i stand til å ta sosiale initiativ. Min opplevelse er at ungene ikke lenger er avhengig av en voksen igangsetter for å komme igang med leken. Ungene har gjentatte ganger selv vært igangsettere og flere ganger ser de selv mulighetene som ligger i miljøet, jeg blir oppriktig glad når jeg ser unger som bruker kreativiteten sin til å utforske og lage nye leker.

Nettopp lek er særdeles viktig, noen ganger undres jeg over hvor lite vi voksne leker. I leken oppstår spontane øyeblikk, vi ler, fryder og gleder oss. I leken lærer vi regler, tolker kroppspråk og samhandler. Leken er en av våre viktigste sosialiseringsarenaer. Den gamle filosofen og katolikkenes fremste tenker Thomas Aquinas går så langt at han sier at «leken er nødvendig i menneskenes liv». Engasjement innlevelse og hengivenhet er nødvendige ingredienser i den gode leken, dette har vi sett mye av i sommer.

Glede, fryd, latter.

Glede, fryd, latter.

«Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre, dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade», sier Arne Garborg. Det er fryktelig godt sagt. Vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker, å leve i isolasjon er svært uheldig for oss. I fellesskapet handler det vel så mye om å gi som å få. Det handler om å være tilstede, om å lytte, om å oppmuntre, hjelpe, inkludere. Mange av disse tingene preger fellesskapet i frokostklubben, derfor blir jeg glad og opplagt av å være der.

Å føle seg ensom er vanlig i våre dager, en svensk undersøkelse konkluderte nylig med at 6 av 10 svenske tenåringsjenter følte seg ensomme. Folk har over 1000 venner på facebook og 300 følgere på instagram men ingen dype relasjoner. Mange lengter etter fellesskap som handler om mer enn å vise frem den ny designerstolen eller dagens middag. Samtidig med dette opplever mange voksne men også barn at mennesker rundt er mer distanserte. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få konsentrert oppmerksomhet ettersom skjermene forsyner oss med nye oppdateringer og likes.

Facebook og Instagram har gjort frokostklubben mulig, men mitt inntrykk har vært at disse formiddagene har vært kjærkomne pusterom og pauser fra skjermene våre. Vi har vært tilstede, sammen. Jeg vet at vi har knyttet nye relasjoner og styrket allerede etablerte relasjoner iløpet av denne sommeren. Guttene våre har fått nye kamerater og venninner som de avtaler å treffe etter at frokostklubben er ferdig. Jeg håper at flere sitter igjen med slike erfaringer.

IMG_0434

«Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier Franz Kafka. Familien er grunnsteinen i samfunnet. » En familie som holder sammen er uovervinnelig», sier Bjørnstjerne Bjørnsson. Jeg tror at alle nabolag, samfunn og stater er avhengig av velfungerende familier som holder sammen. Jeg blir rørt og glad når jeg ser ektepar som har det godt sammen og barn som har det godt sammen med sine foreldre. For oss har frokostklubben blitt en ting vi gjør sammen som familie. Her spiser vi, snakker vi og leker sammen. Mitt håp er at frokostklubben kan være en arena der familiebånd styrkes, der foreldre og barn bygger dypere relasjoner.IMG_9841

Jeg kunne sagt mye mer om hva forkostklubben gir oss men nøyer meg med dette. Vi i familien Mong er godt fornøyd som dere forstår med årets sesong og gleder oss allerede til Frokostklubben 4.0. På gjensyn!

 

 

 

Reklamer

Det lekende mennesket

«Eg he lyst t å saga hål i gjerdet i barnehagen», sa min sønn forleden dag. Etter en stund kom jeg frem til at kommentaren var et sunnhetstegn. Da jeg var fire år var det ingen fysiske sperringer som begrenset min frihet. Min mor hadde advart meg mot veien, jordet som tilhørte nabogården og sjøen nedenfor oss. Bortsett fra disse områdene vandret jeg realtivt fritt omkring. Jeg hadde tilgang til fotballbane, bondegård, lekeplass, skog, akebakke, dam og selv hadde vi en diger hage. Sammen med mine venner utforsket vi nærområdet.

Frihetsbegrensning

Da jeg vokste opp ble jeg ikke vekket og skysset i barnehagen grytidlig om morgenen. Jeg stod opp når jeg våknet, mor laget frokost og  hvis været var brukbart bar det ut. Jeg hadde kamerater like i nabolaget, vi var noen ganger ute til middag. Av og til hadde vi det så gøy at vi glemte vi var sultne. Først når leken ebbet ut som regel som en følge av tomme karbolagre, oppdaget vi hvor sultne vi var.

Vi lekte i ulike miljø, vi klatret i trær og bygget hytte i skogen, på lekeplassen lekte vi i sandkassen og bygget med noen korte tykke stokker som folk fra kommunen la ut en gang på våren og samlet inn en gang på høsten. De var grønne, gule og røde, lurer på hvor de tok veien, de var kjekke å leke med. Vi rusjet og disset. I hagen vår fanget vi humler i sultetøyglass, viktig med hull i lokket. I dammen fanget vi rumpetroll og laget demninger av sorpe og stein. Vi tegnet med kritt på gata og syklet uendelig med kilometer (først rød Tippo trehjulsykkel, deretter svart og gul BMX crossykkel).

Dagens modell heter Bambo Tippo

Når vi ble eldre begynte vi å sparke fotball, sykle, kaste klinkekuler, spille brentball og stikkball, holde lite vink (lite blink på vinteren). Vi fikk kniver som vi spikket spyd med, skjold, sverd og pil og bue laget fedrene våre følgelig lekte vi mye krig. Min far laget springsmykke som jeg faktisk skjøt en spurv med (angret livet av meg etterpå). Min far laget også kassebil. Bilen ble styrt ved hjelp av tau, jeg husker at hjulene var fra en gammel barnevogn. Faren min tok meg med på jakt (jaget frem min første hare 10 år gammel, den døde haren var et makabert syn, jeg ble aldri den jegeren min far håpet at jeg skulle bli) og fiske (ble heller aldri bitt av fiskebasillen de positive opplevelsene ble kvalt av sjøsyke).  Om vinteren gikk vi litt på ski, rant mye på akebrett og rattkjelke. Vi laget snøborg og hadde snøballkrig (jeg lå mest i dekning), vi laget snølykt og snøhuler.

Vi spilte mest "pyramide" og "hålet".

Jeg fikk en utrolig bred erfaringsplattform som liten gutt. Jeg oppholdt meg i ulike miljø og nøt friheten og tilliten som ble gitt meg hjemmefra. Jeg fikk brukt sansene mine og fikk røynt meg motorisk. Selvfølgelig hendte det at vi kjedet oss, særlig hvis været var dårlig. Jeg husker vi hadde en genial lek i denne fasen den het «Bank i bordet», leken gikk ut på at hver og en av oss skulle foreslå nye aktiviteter etter tur. Vi responderte med ulike tegn. En knyttneve i bordet betydde ja, flat hånd i bordet nei, langfinger og pekefinger i bordet kanskje. Dette var et effektivt verktøy for oss og etter en tjue minutts tid med bank i bordet inne i regnværet kunne vi ende opp med å spille monopol, leke med miniatyr soldater (korsfarerne hang høyest), tegne eller male med vannfarger, spille bordhockey( vinneren står)eller kjøre med bilbanen (jeg hadde en tyco, tysk kvalitet). Mulighetene innendørs var også mange.

Jeg fikk nytt bordhockey av kona julen 2007

I det hele tatt lekte vi mange forskjellige leker. På fotballbanen lekte vi divisjon, kobe, 21, prikken for å nevne noen. Jeg husker hvordan vi kunne lage leker selv,vi kunne bygge på leker, videreutvikle, regler og rammer var tøyelige de kunne endres.

Leken har en større verdi enn vi tror. Når vi leker går vi på en måte inn i en ny verden, vi trer inn i nye roller. En forutsetning for lek er initiativ og engasjement, hvis en ikke tar leken på alvor eller er likegyldig mister leken sin verdi. Lek er fellesskap, deltakelse og begeistring. Leken er en viktig del av sosialiseringsprosessen, vi forholder oss til medmennesker, regler og rammer. Lek krever ofte organiseringsevne og litt planlegging. Når vi utvikler og videreutvikler leker stimuleres kreativitet og skaperkraft. Når regler eller rammer endres foregår en beslutningsprosess. I leken har vi hele tiden muligheten til å bryte normer og regler, leken tvinger oss på valg. Lek er viktig.

Finnes det en bedre ring?

Jeg tror vi leker mindre idag. Hvorfor har så mange voksne sluttet å leke? Hvor er jentene som hoppet strikk? Hvor er indianerne og cowboyene? Kjenner barna våre til brentball, kobe og lite blink? Hvor er kassebilene? Jeg snakket for en stund siden med en kosovoalbaner som hadde bodd i Norge en stund. Han sa at han de to første årene i Norge lurte på hvor folk oppholdt seg. Nabolaget og gata var tom. I USA gav en forskingsgruppe barn pinner, kongler og små steiner. Det viste seg at under 20% av barna hadde fantasi og kreativitet nok til å lekke med elementene de var gitt. Idag tror jeg at det aller meste av leken er organisert av voksne, ibarnehagen, i idrettslaget, på skolen og i SFOEN. Den frie og spontane leken som skaper og utvikler seg etterhvert er i ferd med å forsvinne. Den frie leken er avhengig av frihet, rom, trygghet og tid er disse forutsetningene tilstede?

Her snakker vi!

Barn og unge i dag spiller mye, men leker lite er min påstand. Idag laster barna våre opp ferdige spillkonsept. Mange spill stimulerer kreativitet, fantasi, oppfinnsomhet og skapertrang men ofte foregår spillingen alene på gutterommet. Den realsjonelle delen mangler.

Idylliserer jeg en svunnen tid? Maler jeg et romantisk bilde blottet for realisme? Er alt platt nostalgi? Det er godt mulig at bildet jeg skisserer mangler balanse, vi husker jo bare det positive sier noen. Tegner jeg et overdrevet negativt bilde av samtiden?  Jeg kan ikke dokumentere medhåndfaste tall at det lekes mindre nå enn før, likefullt er min påstand basert på observasjon at det lekes mindre nå enn før. Jeg er redd for at leken skal forsvinne, jeg er redd brentball, «boksen av», «Kongen befaler» og «Jeg melder krig snart er hsitorie. Vi mister ikke bare en kulturskatt, vi mister også en ypperlig arena for læring, begeistring og fellesskap.