«Fifty Shades og Grey» og frykten for å si noe.

Når man har fødselspermisjon har man bedre tid en vanlig. Noe av det jeg får gjort mer av i denne tida er å lese aviser. I skrivende stund handler det meste om Fifty Shades of Grey som skal ha premiære på fredag. Jeg følger debatten rundt denne filmen med stor interesse. Ifølge Jan Zahl i torsdagens kommentar i aftenbladet har boken om milliardæren Grey og studinen Anastasia solgt i over 100 millioner eksemplarer og er oversatt til 51 språk. Bare i Norge er bøkene trykket i 550 000 eksemplarer. Den norske filmdistributøren UIP sier ifølge Zahl at de aldri har opplevd maken til forhåndsinteresse for en film. Storstova på Bryne melder om rekordinteresse ifølge NRK Rogaland, dette har mange virkelig sett frem til.

Bryne_9

I sin filmanmeldelse i Aftenbladet sier Elisabeth Bie at mange vil bli skuffet av filmen. Christians Greys «I dont do romance, and i dont make love. I fuck. Hard.» Har blitt nettopp til en skildring av en romanse som utvikler seg i ekstremt luksuriøse omgivelser ifølge Bie.

Bie

Jeg har ikke lest boka og kommer ikke til å se filmen så i likhet med kvinnegruppa Ottar så uttaler jeg meg på syltynt grunnlag, men for meg så forteller sitatet i foregående avsnitt en hel del. Kvinnegruppa Ottar og sosiologen Birgitte Dambo advarer sterkt mot filmen i Aftenbladet. De mener boka formidler et dystert budskap og frykter at filmen skal gjøre det samme. Ifølge Ottar og Dambo tegner forfatteren Erika Leonard et dystert bilde av forholdet mellom mann og kvinne der voldelig sex forherliges. Dambo henviser til noe hun kaller «rape culture» som visstnok er et økende problem i amerikanske universitetsmiljøer. Jenter mener ja når de sier nei er ekkoet innenfor dette miljøet, ifølge Dambo er Anastasia i boken med på å bekrefte denne antagelsen. Ottar oppfordrer til boikott ettersom filmen romantiserer undertrykkelse og indikerer at kjærlighet kan oppstå når kvinner sier opp seg selv og underkaster seg mannen.

Dambo

Jan Zahl mener at kvinnegruppas oppfordring til boikott bare vil bidra til flere seere. Fifty Shades of Grey skildrer tema som er problematiske og krenkende dette er ikke nytt og er en av kunstens viktigste roller ifølge Zahl og trekker paralleller til Life of Brian og Hannibal Lector. Kunst er et relativt vidt begrep i disse dager, men dette er en helt annen debatt. Jeg mener Ottars boikott aksjon er viktig selv om den kan gi filmen enda mer blest fordi den fører til debatt og meningsutveksling omkring et særdeles viktig tema. Debatten i etterkant av Life of Brian var en viktig debatt, noen av argumentene ble nylig hentet frem etter terroren mot Charlie Hebdo. Om alle gjesper og trekker på skuldrene uteblir debatten.  Jeg forstår Ottar godt, like godt som at Amnesty reagerer når noen blir fenglset uten lov og dom. Hvis ikke Ottar reagerer på en film som romantiserer undertrykkelse av kvinner, har organisasjonen mistet sitt opprinnelige mandat.

ottar

Da jeg vokste opp på 80-tallet og tidlig 90-tallet fantes det også populærkultur og sterke meninger. Hjemme hos oss var man som regel sjelden i tvil. «Vi ser ikke X-files her i huset, sånt  fyller vi oss ikke med», var den klare beskjeden. Jeg husker en gang jeg gråt mine modige tårer fordi jeg ville se Karate Kid. Min mor hadde forhåndsdømt filmen ettersom tittelen inneholdt ordet karate. Etter mye om og men gikk hun med på å se filmen sammen med meg, samtidig som hun gav klart uttrykk for at veien var kort til av-knappen om det skulle bli for drøyt. Da Karate Kid sparket sitt siste legendariske flygespark jublet både jeg og mamma i sofaen.

Vi trenger flere tydelige rollemodeller som Mr Miyagi

Dette var imidlertid unntaket. Som regel viste det seg at mamma og pappas forutanelser stemte på en prikk. Selv om jeg ikke fikk se X-files og Silke så visste både jeg og foreldrene mine at jeg hadde et lite reise – tv som før stod i mormor og morfars campingvogn oppe på gutterommet. Når det nærmet seg sendetid la helt sikkert mine foreldre mange ganger merke til en tenåring som listet seg stille opp loftstrappa. Etter at Mulder og Scully hadde gjort sitt var det greit å bare ha lyset på. Jeg har vært velsignet med foreldre som har våget å være tydelige med meg. Jeg var aldri i tvil om hva de mente og er idag svært takknemlig for mange av de verdiene jeg fikk med meg som ballast hjemmefra.

x_files

Sex er ment innenfor en ramme av kjærlighet. Kjærlighet handler om å gi og gjensidig underordning. Kjærlighet handler om respekt og trygghet. Håndjern og pisk hører ikke hjemme på soverommet men på politistasjonen og i stallen. Like lite som ris og spanskrør hører hjemme i barneoppdragelsen hører pisking, kveling og binding til i samlivet. Det er leting i mørket, man bommer grundig på målet. Verdens meste leste bok kaller det å bomme på målet for synd, vårt samfunns mest forhatte ord.

Etter min mening bør håndjern brukes på folk som er en fare for sine omgivelser istedet for kjæresten.

Vi trenger tydelige verdier å navigere etter. Vi er tydelige når vi snakker om fordeling av goder og om helse men vi trenger også tydelighet innenfor samliv og seksualitet. Når årets konfirmant spør mor om penger fordi han vil på kino og se Fifty Shades of Grey fortjener han mer enn et gjesp og et skuldertrekk. Da er det bedre med min mors gamle råd: «Tenk nå øve kå du fylle deg med». Det er i hvert fall et signal, det er et utgangspunkt for refleksjon og diskusjon.

Et samfunn som sier at alt er greit så lenge man holder seg innenfor lovverket er etter min mening på galt spor. Utroskap er lov, men moralsk forkastelig. Moralen er ikke en diger grå størrelse der det er opp til hver enkelt å avgjøre hva som føles rett. Moralen må defineres av noe større en enkeltindividet. Fjodor Dostovjevski advarer mot ateisme i praksis og sier at uten Gud er alt lov, vi må aldri komme dithen.

Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner sier Paulus.

Idag virker det som om vi er livredde for å bli stemplet som moralister, dommere, mørkemenn eller fundamentalister, derfor velger vi det trygge, vi holder kjeft. Det er langt flere enn kvinnegruppa Ottar som har sterke meninger om Fifty Shades of Grey.  men disse kommer sjelden til uttrykk i det offentlige rom. Mens Gerhardsen og Hallesby hadde kalt en spade for en spade gjemmer kristne, muslimer og humanister seg bak gapestokken. Vi rister på hodet innenfor bedehusets fire vegger mens merkelappene blir hengt på kvinnegruppa Ottar. Det er best å snakke om kontroversielle tema med de som er enige med oss.

Einar var ikke redd for å si det som det var.

Istedet for å peke på det vi mener er sannheten og på den som blir undertrykket er vi lammet av frykt som et brent barn skyr vi ilden. Vi vil ikke bli oppfattet som Nei – folk. Vi vil ikke virke fordømmende. Vi vil ikke komme på kant med de progressive  liberalistene. De som har veietFifty Shades of Grey og funnet den for lett og som henviser til langt mer pirrende erotisk litteratur. Vi vil ikke kritisere tidsbruken til horder av nordmenn som går mann av huse, kanskje naboen er en av dem.

Gjesp

Dette er ikke frihet og ikke toleranse, det er feighet i stor skala. Frihet er at jeg kan kritisere Fifty Shades of Grey i denne bloggen og samtidig vær trygg på at de av vennene mine som har forhåndsbestilt billetter fortsatt er mine venner. Toleranse er ikke å unnlate å nevne det man er uenige om men å akseptere og leve med at vi er grundig uenige i fredelig sameksistens. Idag gjør de fleste det som er enklest, de gjør som Jan Zahl og sier hver med sitt.

Zahl_2

Den gamle alliansen mellom sex, penger og makt står like sterkt idag som den alltid har gjort. Uansett hvor opplyste og sofistikerte vi er kan man være sikker på at sex, penger og makt selger. Fifty Shades of Grey oppfyller alle kriterier. Når romanene forsvinner fra butikkhyllene og kinosalene fylles opp beredes grunnen for nye bøker og nye filmproduksjoner. Hvem har noe imot husmorporno ispedd vold og ydmykelse? Jeg har faktisk det, på samme måte som jeg har noe imot filmer som glorifiserer rasisme, slaveri og terror.

American history x gjorde det motsatte av å idyllisere.

Selv om sexbutikker rapporterer om økt salg av sexleketøy og håndjern i kjølvannet av Fifty Shades har jeg ingen tro på at denne filmen vil spille er sentral rolle i nordmenns sexsvaner. De aller fleste klarer seg utmerket godt uten. Det er ikke konsekvensene av filmen som bekymrer meg mest men frykten for merkelapper og simple hersketeknikker.

Pitter er en fryktet herremann

Jeg er ikke alltid enig med kvinnegruppa Ottar men her vil jeg stå skulder til skulder med dem og sosiologen Birgitte Dambo fordi de tør å stå for noe og fordi de tør og mene noe. I dette tilfellet finnes det en taus horde som skulle stått ved siden av dem. Det er positivt at det blir debatter når nye grenser overskrides enten det er Life of Brian eller Fifty Shades of Grey fordi det forteller meg at demokratiet fortsatt er levende. Er det noe vi trenger i dette samfunnet så er det engasjement og at noen av og til hisser seg opp litt. Vi trenger mennesker som mener og brenner for noe og som tør og gå mot strømmen. Vi trenger mennesker som bærer hedersbevisninger som reaksjonære, bakstreverske, konservative, mørkemenn med verdighet. Død fisk som flyter med strømmen og skuldertrekk har vi allerede mer enn nok av.

død_fisk

Reklamer

TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.