Mer, resultater, papir og dokumentasjon, mindre mennesker og mening.

Noe av det første vi lærere i videregående skole gjør etter skolestart er å samtale med elevene vi skal ha hovedansvaret for i semesteret som skal komme. Startsamtalen er ofte starten på relasjonen mellom lærer og elev, den skal avklare forventninger fra begge parter, men det viktigste mener jeg er at eleven blir sett og møtt med omsorg og oppmerksomhet. Vi skal bli bedre kjent og forhåpentligvis litt tryggere på hverandre.

relasjon

Etter noen av disse samtalene har det slått meg at samtalene egentlig ligner mer på et intervju. Eleven har på forhånd svart på sitt skjema som er utformet sentralt av mennesker som sannsynligvis ikke vil stifte bekjentskap med eleven. Metodisk jobber vi oss gjennom spørsmålene. «Hva kan du bidra med i forhold til arbeidsmiljø, i klassen og på skolen for øvrig?». «Ehh vet ikkje, kjenne ikkje så mange i klassen ennå». «Hva ønsker du å utdanne deg til?». «Ane ikkje». «I hvor stor grad er du godt motivert for dette skoleåret?». «Vet ikkje syns ikkje det e galgjildt på skulen, men eg må jo ha karaktera for å få jobb».

veileder

Det er skjemaet som i stor grad styrer samtalen. Tiden er knapp, vi jobber oss gjennom. Noen ganger har jeg sikkert sett mer på skjemaet enn inn i øynene på eleven. Det som skal være en dynamisk levende samtale blir redusert til rutinepregede fattige intervjuer. En god samtale flyter, den er organisk, kroppspråk, tone og stemmevolum er vel så viktig som det som blir sagt. Noen ganger virker det som om det viktigste med startsamtalen er at vi faktisk gjennomfører den. At vi loggfører, lagrer referat, får elevens underskrift slik at vi senere om nødvendig faktisk kan dokumentere at samtalen faktisk har funnet sted.

samtale

Tidlig på 1980-tallet startet en reformbølge i offentlig sektor først i Australia og New Zealand som blir kalt New Public management (ny offentlig styring/ledelse). Denne reformbevegelsen fikk ytterligere vind i seilene i den vestlige verden under Reagan og Thatcher gjennom hele 80-tallet. I Norge ble denne retningen møtt med skepsis helt frem til Victor Normann i Bondevik 1 regjeringen henga seg til denne filosofien. På daværende tidspunkt hadde Australia, New Zealand og de andre pioneerlandene forlengst moderert seg, ettersom de lovede resultater uteble. Norge gikk på tross av dette igang med stor iver.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

Victor Norman, dyre restauranter og New Public Management.

New Public Management er et styringssystem som tar sikte på å øke effektiviteten i offentlig sektor. Et viktig prinsipp innenfor denne retningen er at ledelse er ledelse. Ledelses prinsipper fra privat sektor overføres til den offentlige sektor. Viktige stikkord innenfor New Public Managment er konkurranse, kvalitet, brukerundersøkelser og valgfrihet. Offentlige institusjoner skal i større grad styres som bedrifter. Effektivitet og lønnsomhet blir nøkkelord. Omsorg, læring og elever byttes ut med service, tjenester og brukere. Om lærere, sykepleiere, konduktører og politimenn skal styres mot profitt går det ut over noen selv om KS påstår det motsatte.

effektivitet

Rektorer som tidligere var pedagoger og den fremste blant likemenn blir bedriftledere som skal stå ansvarlige for skoleeiere. Rektor blir stående mellom krav ovenfra og lærerne. Han står midt mellom barken og veden og får en Urias post. En maktkamp mellom ledelse og fagpersoner kan fort bli resultatet.

maktkamp

Det ensidige fokuset på kvalitet fører oss inn i et resultatjag uten sidestykke i norsk skolehistorie. Utdanning i Norge har tradisjonelt sett hatt to hovedmål, kvalifisere og sosialisere. Et ensidig resultatfokus går utover skolens samfunnsmandat som innebefatter et medansvar for oppdragelse og folkeskikk. Kanskje har vi blitt så opptatt av karakterer, måloppnåelse og nasjonale prøver at vi har glemt den generelle delen av læreplanen som vektlegger holdninger, verdier og identitet.

Den glemte delen av læreplanen.

Den glemte delen av læreplanen.

Skolens ensidige resultatfokus er en medvirkende årsak til at en skare av jenter idag lider under et «flink pike syndrom». Når nytteverdien i form av karakterer blir det primære målet skylles lærelyst, utforskertrang og skaperkraft ned i toalettskålen. Krav om anonym retting springer ut av et ensidig resultat og nyttefokus. Konsekvensen blir strømlinjeformede ungdommer som gjør det mor og far råder dem til. I sin streben etter å oppfylle skolens og foreldrenes krav og forventninger ender de opp med å leve stivbeinte liv. Hvis den oppvoksende generasjon tenker som mor og far stopper utviklingen opp. Ungdommens opprør, dens skråblikk på og kritikk av generasjonen over er en ressurs vi ikke må miste.

Aftenposten er en av mange aviser som har skrevet om karakterpress den siste tiden.

Aftenposten er en av mange aviser som har satt karakterpresset på agendaen.

Jærbladets reportasje om jenter i videregående skole for ikke lenge siden gav tydelige signaler. Jentene lider under et stort resultatpress, de er trette av å strebe etter å oppfylle omgivelsenes forventninger og etterspør et større fokus på verdier og identitet i skolen. Reportasjen er bare et av tusenvis av eksempler. Skolen kan ikke bare skylde på markedskrefter og kroppspress, vi må selv reflektere over hvordan skolen kan være en motstrøm til denne utviklingen.branok

Det økte fokuset på konkurranse mellom skoler og elever øker presset. I takt med økt konkurranse øker spissingen mot nasjonale prøver, fuskingen tiltar og skolene er på konstant jakt etter nye modeller som kan gi deres elever bedre karakterer og dermed bedrer deres aksjer i konkurranse med de andre skolene. Det blir viktig med vurderinger som kan gi målbare resultater, dette veier tyngre enn vurderingens læreverdi. Skolevalg har blitt business, ulike evalueringer og elevundersøkelser spiller viktige roller i et stadig mer intensivt marked. De siste tiders skriverier om Akademiet og ymse garantier viser hvor vi er på vei.  I jakten på bedre gjennomstrømning og karaktersnitt står man i fare for å glemme dannelsen. Skolens oppgave er ikke bare å bygge kompetente skatteytere men også bidra til å bygge ansvarlige, empatiske, verdibaserte og skapende mennesker.

karaktergaranti

Et viktig prinsipp innenfor New Public Management er accountability (ansvarliggjøring). Når skolen i større grad fokuserer på prøver, testing, kartlegging og undersøkelser får man et omfattende tallmaterialet som skal si noe om norsk skoles tilstand. Det oppstår da et prekært behov for at noen stilles til ansvar for resultatene som alltid kan bli bedre. Skoleeier står ansvarlig ovenfor staten og norske foreldre, rektor står ansvarlig for skoleeier, avdelingsleder står ansvarlig ovenfor rektor og lærer ovenfor avdelingslederen.

resultater

I en slik kultur blir det viktig å ha ryggen fri. Det er om å gjøre å dokumentere at skoleeier har gjort sitt og oppfylt det som er forventet. Det viktigste blir ikke å bli kjent med eleven men å protokollføre startsamtalen. Om en elev har mye fravær er det ikke fraværet i seg selv som er det viktigste men om man har sendt skriftlig varsel i tide. Om en elev ikke har hatt den forventede utvikling er det viktig at man kan dokumentere at underveissamtale ble holdt 11.10. Den nedslående konsekvensen er foreldre som krever og skoler som krever istedet for en dynamisk samarbeid til elevenes beste. For læreren blir det mer papirarbeid og mindre kjernevirksomhet. Vi er i ferd med å skape et dokumentasjonssamfunn der alt fra bønder til lærere stadig må fylle ut flere skjema og gjør mindre av det de er best på. Plasseringen og sporingen av ansvaret blir viktigere enn selve ansvaret.

Har du sendt varselskjema?

Har du sendt varselskjema?

Den alvorligste konsekvensen av denne filosofien er at den velsignede unyttige samtalen kan bli mistenkeliggjort. Samtalen med eleven i gangen, på kjøpesenteret, i kantinen mistenkeliggjøres fordi den ikke er nyttig, den er ikke lønnsom. Fortellingen om slavebåtkapteinen John Newton i historietimen blir avbrutt med: «Keffor snakke du om han Newton-karen, me får jo ikkje om han på eksamen». I den ensidige jakten på karakterer står vi i fare for å blir frarøvet essensen.

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av "Amazing grace".

John Newton slavebåtkapteinen som hjalp Wilberforce med å avskaffe slaveriet og forfatteren av «Amazing grace».

I det «unyttige» styrkes ofte båndene mellom mennesker. Mindre samtaler og fortellinger svekker en vesentlig forutsetning for læring; nemlig relasjonen. Om man skal lære noen noe mer enn teori er det viktig at elevene kan stole på deg, at de er trygge, at de føler seg sett og bekreftet. De må respektere deg og oppleve tillit. Dette skjer gjennom mange møter ikke bare i klasserommet. Den beste læreren går selv foran. Om læreren vil fremelske engasjerte, punktlige og nysgjerrige elever må han selv være engasjert, på tiden og nysgjerrig. Alt dette gjøres praktisk i interaksjon og ikke på papiret. «Attitude reflects leadership», sa en smart kar en gang. Hvis ikke det er handlingspraksiser bak ord, integritet og troverdighet kan man ha mastergrader og doktorgrader men blir snakkende til døve ører.

leder

Jeg er privilegert som får være lærer, jeg elsker jobben min. Jeg er gitt et stort samfunnsansvar som jeg akter å vise meg verdig. Nettopp derfor bekymrer utviklingen meg. Skolens balansepunkt må forskyves. Vi må i større grad holde oppe to ting samtidig, uten balanse havner vi alltid i grøftene. New Public management står i fare for å bli en slik grøft, denne grøfta heter New Public Punishment.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

Skolen må finne sin plass mellom grøftene.

 

TV med mening

Kona har besøk av to venninner, de sitter nede og ser en eller annen romantisk komedie og har lagt beslag på fjernsynet. Jeg er blitt forvist til loftet. Ipaden hviler i hendene, pulsen stiger mens Rønneberg, Helberg, Idland og de andre åler seg ned det bratte djuvet. Etter at Vemork er sprengt og guttene staker for harde livet er det rett før jeg reiser meg fra stolen og staker med dem. Jeg er begeistret, jeg er stolt av å ha den samme nasjonaliteten som heltene fra Telemark. Jeg kjenner på en trang til å utrette noe jeg også, jeg vurderer å ta noen armhevinger men lar det være.

juvet

Etter de to første episodene spurte jeg den ene klassen jeg har om noen hadde sett premiæren. To hender steg i været, begge var fast bestemt på å følge serien videre. Leksen til neste time hadde gitt seg selv, alle skal ha sett «Kampen om tungtvannet» til neste time. Dette er noe annet enn Vampire diaries og Modern family. Dette er virkelige helter i ordets rette forstand. Det er helter som kan være nyttige supplement til Ronaldo, Idol Tone og Justin Bieber. Dette er alvor, det er virkelige hendelser. Folk var voksne. Et ord var et ord. Noe var rett og noe var galt, alt var ikke grått og opp til den enkelte. Man hadde respekt for autoriteter. Noe var viktig, man brant for noe og var villige til å ofre noe for saken. Mens de som er unge i dag lurer på om de skal ta seg et friår eller studere på Bali, reddet Rønneberg og co verden. Alt var slettes ikke bedre før, men fortiden kan utfordre, noen ganger trenger vi nye perspektiver, enkelte ganger kan vi få det gjennom tv-skjermen.

Ronaldo_5   Ulik utstråling.

Tv serier spiller en sentral rolle i det moderne menneskets liv. Seriene påvirker oss enten vi vil det eller ikke. Noe av det vi ser tror jeg kan inspirere oss til å strekke oss litt lenger, til å prøve litt hardere. En gang tidlig på nittitallet var lørdagene hjemme hos oss ganske forutsigbare. Etter Lørdagsrevyen var det duket for Fredrikssons fabrikk, deretter koste vi oss med Tande P og en liten sjarmør ved navn Martin. Høydepunktet kom imidlertid til slutt. Serien om Bedford familien og den fargede hushjelpen Lilly berørte og utfordret oss der vi satt bak tomme chipsskåler.

En vakker dag var historien om den vellykkede advokaten med en syk kone. Det var historien om en farget hushjelp som sammen med sin datter og far strevde med å få endene til å møtes. Nathan, Francine og John Morgan viste oss hvordan det var å vokse opp i et Amerika preget av rasisme og diskriminering. Apartheid var ikke lenger noe jeg ikke forstod. Lilly ble vår helt, hun gav seg ikke, hun nektet å miste sin verdighet. Hun ble som en mor for advokatbarna som manglet en, samtidig som hun kjempet for noe som var så mye større. Kampen om tungtvanneter en serie som på mange måter befinner seg i samme kategori. Serien gjør mer enn å underholde.

Familien Bedford og den enestående Lilly

 

NRKs produksjon er et gigantisk dannelsesprosjekt. Iløpet av de tre siste søndagene har vi fått titte inn i en tid og noen omstendigheter som står i sterk kontrast til vår virkelighet. 10 unge nordmenn ledet av den brilliante Tronstad fra England gjør oss oppmerksomme på noe jeg tror vi trenger å bli oppmerksomme på. Mens jekslene mine blir dekket av et lag av paprika chips forsøker Jens Anton Poulsson å få ned reinlavet som kan stagge sulten en stakket stund. Mens jeg strekker meg etter et eple som kan fjerne chipsbelegget spenner Helberg på seg skiene, han må på jakt. Mens jeg bekymrer meg over skaden til Daniel Sturridge, stirret heltene fra Telemark døden i hvitøyet. Kontrasten blir nesten for stor tenker jeg idet jeg strekker meg etter mer paprika chips.

Helberg har nettop bommet og kommer tilbake med reinlav istedet for kjøtt.

Jeg tilhører det mange har kalt dessert-generasjonen. Jeg har aldri vært skikkelig sulten. Jeg har sett Nattsvermeren og Skrik men har aldri vært i virkelig fare. Jeg har aldri vært skikkelig kald og sliter med å gjøre opp ild uten tennvæske. Jeg får vannblemmer etter å ha klippet hekken. Vi har veldig mye å være takknemlige for.

Jeg tror vi lottomillionærer har godt av å se at den virkeligheten vi er en del av ikke har kommet av seg selv. Noen har svettet, grått og frøse før oss. Friheten, demokratiet og velferdsstaten har hatt en pris. De som har betalt prisen er snart døde. Når krigsgenerasjonen dør ut dør de siste nordmenn som har kjent på trange og vanskelige tider, som har erfart noe annet, som vet at man ikke kan ta alt for gitt.

Heltene slik de så ut i virkeligheten.

Når de levende vitnespyrdene ikke finnes lenger står fortellingene igjen. Det er nettopp derfor NRKs feiende flotte produksjon er så viktig. Kampen om Tungtvannet er ikke bare en spennende beretning om en spektakulær aksjon. Beretningen binder oss til våre røtter og forteller oss hvem vi er. Historien om heltene fra Telemark er historien om mennesker som satte livet på spill for noe større enn seg selv. Serien retter søkelyset mot viktige verdier som fellesskap, mot, handlekraft og offervilje. En klok mann sa at ondskap oppstår der gode menn unngår å handle, guttene i kompani Linge handlet. Vi har fått vår egen Band of Brothers.