Kan me spela?


Spørsmålet ovenfor er kanskje et av de mest stilte spørsmål i norske småbarnshjem. Jeg forstår spørsmålet godt. Jeg husker godt da jeg nede i Symrebakken 9 første gang ble presentert for et helt nytt univers. Etter lang tid med sparing hadde kameraten min Arild endelig nok penger til en flunkende ny Commodore 64. «Summer games», «Winter games» og «California games». Snart kunne vi melodiene på alle verdens nasjonalsanger, med joystickene hoppet vi på ski og gikk rytmisk våre strafferunder. Det var helt utrolig.

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Skiskyting var kanskje min favorittøvelse

Ikke så lenge etter kjøpte Arild Amiga 500, nå hadde jeg også spart. Kasetter ble byttet med disketter og etterhvert fikk vi til og med ekstra minne. Nå var alt mye bedre, grafikken gjorde oss målløse. Vi utkjempet «Civil war» med joystickene og skjøt ellers på alt som rørte på seg. Det beste av alt var imidlertid at man kunne vinne Champions league bare med noen museklikk.

Med joystickene gav vi våre ordrer som Grant og Lee i sin tid gjorde.

Med joystickene gav vi våre ordrer som Grant og Lee i sin tid gjorde.

Amigaen ble avløst av PCen og alt bare eskalerte. Når jeg tenker tilbake på min egen fascinasjon dengang jeg spilte «Sensible Soccer», så forstår jeg at guttene mine er som i transe og umulige å få kontakt med når de spiller FIFA. Å sammenligne «Sensible Soccer» på Amiga med FIFA 2014 på en xbox, wii eller playstation er som å sammenligne en folkevogn med en Tezla. Tiltrekningskraften har økt i takt med den teknologiske utviklingen.

Sensible soccer, ord blir fattige!

Sensible soccer, ord blir fattige!

Når jeg spoler tilbake til en gang tidlig på nittitallet og husker gleden jeg følte da jeg snek meg under dragen på level 12 i «Giana Sisters», da skjønner jeg at jubelen står i taket oppe på loftet når «Donkey Kong» har nådd et nytt nivå.

Jeg nådde aldri min søsters nivå i Super Marios forløper, Giana Sisters.

Jeg nådde aldri min søsters nivå i Super Marios forløper, Giana Sisters.

For ikke så lenge siden lastet jeg ned en gammel kjenning. Det som før het «Championship manager» heter nå «Football manager», det finnes en såkalt handheld version på appstore. Jeg skulle bare sjekke hvordan ting lå an. Jeg har jo unger nå, har fått nye perspektiver og tiden som tullemanager var jo forbi for lengst – trodde jeg.

I 1993 ble jeg sammen med dette spillet.

I 1993 ble jeg sammen med dette spillet.

Noen dager senere fisker jeg opp Ipaden med en gang kona har sovnet og klokka blir både ett og to, jeg må bare spille en kamp til. På skjermen kan jeg lese at fansen nå synger Jarle Mongs navn utenfor Anfield. Det er rørende jeg ligger der med en følelse av at jeg virkelig utgjør en forskjell, jeg har endelig ført ligagullet tilbake til Anfield. En mann med flere tusen timer på nakken i en virtuell Premier League har ingen problemer med å skjønne at små gutter forsvinner inn i «Minecrafts» altoppslukende verden.

En stor dag.

En stor dag.

Jeg har tonnevis av forståelse for mine gutters spill og skjermbesettelse. Dagens spill og virtuelle universer er lysår foran det jeg vokste opp med. Disse spillene er designet for oss. Spillene belønner oss, de lover oss gull og grønne skoger. De henspiller på vår trang etter progresjon og konkurranse, om vi prøver litt til kommer vi til neste level. Spillene bombanderer oss med stimuli som vi skal respondere på, ofte så fort som mulig. Fra tidenes morgen har vi rømt, siktet og skutt. Vi er designet for å reagere på stimuli, det vet spillutviklerne. De fleste av oss lengter etter noe, vi er drømmere. Noen vil vinne Premier League mens andre ville vinne den kalde krigen, spillutviklerne vet det også. Da jeg var liten var muligheten for å få seg noe snop noe av det første jeg tenkte på om morgenen. Idag lurer barna på om det kanskje blir noe spilling.

Det har skjedd en del siden Borgerkrigen.

Det har skjedd en del siden Borgerkrigen.

Selv om jeg har all verden av forståelse for spillenes tiltrekningskraft innser jeg som far at jeg er nødt til å regulere dette. Hjemme husker jeg at faren min tok sikringen etter gjentatte erklæringer om at middagen var klar uten at jeg reagerte. Skulle som regel bare spille en kamp til. Skjermen gikk i svart, sorgen var stor hvis det var lenge siden jeg hadde «savet» som vi sa. Foreldrene mine var ikke særlig strenge men noen ganger hendte det at jeg fikk beskjed om å gå ut å få meg noe frisk luft. På samme måten som jeg husker spenningen spillene gav meg, husker jeg også tomheten etter en hel lørdag foran dataskjermen bare avbrutt av 90 minutter foran TV-skjermen fra 16.00 – 18.00. Både jeg og foreldrene mine vet og visste at livet har noe annet å by på som dataskjermer ikke kan gi oss.

Noen lørdager var det bare tippekampen som kunne lokke med bort fra amigaen.

Noen lørdager var det bare tippekampen som kunne lokke meg bort fra amigaen.

En av de største oppgavene vi foreldre idag står ovenfor er å vise barna våre at det finnes noe som skjermer aldri kan tilby. Dette er umulig hvis man lever et liv som tydelig signaliserer for barna at skjermer faktisk er det viktigste. Faren min spikket meg en springsmykke (sprettert på byasmål), han laget kassebil og dro meg ut på fisketurer og søndagsturer. Rett som det var snørte faren min på seg fotballskoene og ble med på et lag han også. Mor pakket bilen full og reiste til «Gådå» med fem unger. Der smurte hun brødskiver som det stod etter, mens vi hutret under håndkleet og ventet på å få igjen varmen slik at vi kunne løpe ut i vannet igjen. Senvinters skranglet den gamle rustholken av en Ford Transit opp langs de svingete veiene mot Mydland. Jeg glemmer aldri da jeg stod ned «Brekkå» første gang. Idag er jeg veldig takknemlig for den erfaringsplattformen mine foreldre la til rette for.

Slik far lærte meg, kan jeg lære min sønn.

Slik far lærte meg, kan jeg lære min sønn.

I Gamlehestnesvei spilte Trond, Kim og Per klinkekuler i krysset. Noen ganger var de flere som spilte brentball, vi som var småtasser så på. Etterhvert fikk vi være med å lete etter ballen når den havnet i buskene. Vi som var perifere deltakere fikk omsider være med, og vi ble fullverdige deltakere. Siden ble vi selv igangsettere og organisatorer som lærte opp nye småtasser.

klinkerne

Vi hadde et helt arkiv av leker, Boksen av, Bom 25, Lite vink,  Kongen befaler, Jeg melder krig. På fotballbanen spilte vi Kobe, Divisjon, Tien og Tjueen. Vi utviklet leken videre selv, og noen ganger kunne vi lage nye leker og spill. Jeg ser på dette som en kulturarv, noe jeg kan formidle videre. Mine gutter har ikke en slik arena som jeg hadde. Det er få eldre gutter ute i gata nå, det meste av fritiden deres er organisert av voksne. Når de er overlatt til seg selv tar ofte skjermene over.

Etter 1989 forsvant"jeg melder krig" ut av lekepalssen og bomberommene ut av planskissene for nye skoler.

Etter 1989 forsvant»jeg melder krig» ut av lekepalssen og bomberommene ut av planskissene for nye skoler.

Jeg har ingen tro på å nekte guttene mine spill og skjermer, vi lever i en digital tidsalder. I skolens læreplan er digitale ferdigheter en av fem grunnleggende ferdigheter barna skal kunne. Guttene mine spiller «Minecraft», «FIFA» og ikke minst «Donkey Kong», og jeg tror de kan lære en masse av det. Poenget mitt og utfordringen vår er balanse. Det er faktisk ganske fristende å innvilge spilling på ubestemt tid, når man er trett og sliten en torsdagsettermiddag og regnet pisker mot ruta. Akkurat da ser vi gjennom fingrene med artikler og forskning som forteller deg hvor skadelig ipaden er for de under tre. Det er langt mer behagelig å gi guttene free access en lørdags formiddag enn å pakke sekken. Det er vårt ansvar som foreldre å regulere bruken, men det oppleves ofte som veldig vanskelig. Vi vet hva vi egentlig vil, mange av oss har klare meninger om hva som er riktig, men det er ikke alltid like lett å gjennomføre det ekspertene og forskerne sier vi skal. Vi klarer det ikke alltid, vi får dårlig samvittighet, «kå lenge he de egentlig spelt nå?»

Ifjor vår hørte man jubelen fra loftet etter nok en Suarez scoring nå jubles det mest når gorillaen gjør nye bragder.

Ifjor vår hørte man jubelen fra loftet etter nok en Suarez scoring nå jubles det mest når gorillaen gjør nye bragder.

Jeg er fullt klar over at man kan utvikle nye ting på en datamaskin og få utløp for både kreativitet og skapertrang. Jeg er også fullt klar over at man idag kan kommunisere og være sosiale på all verdens måter. Jeg ser at guttene min både løser problemer og samarbeider mens de freser gjennom «Donkey Kongs» magiske verden.

På tross av alt dette er jeg overbevist om at dette ikke fullt ut kan erstatte leken i gata, i skogen, på idrettsplassen og nede ved vannkanten. Ansiktene, smilene, det impulsive, følelsen av å være i bevegelse, kjenne at det rykker i fiskesnøret, nikke det perfekte innlegget fra bestekompisen i krysset, lukke lokket kjapt på syltetøyglasset før vepsen reagerer, og banke den siste spikeren i hytta oppe i treet. Det er få som trøster og hjelper hverandre foran skjermer slik som vi gjorde når kompisen datt ned fra en grein ganske høyt oppe. Vi mennesker trenger med og motspillere av kjøtt og blod først og fremst fordi vi selv er mennesker. Vi er skapt til fellesskap med hverandre og ikke skjermer.

Eg he napp!

Eg he napp!

I leken ute i det fri bli man kjent med egen kropp og naturen. Man samarbeider og skaper på en annen måte enn foran skjermene. Vi lærer normer og utvikler empati. Vi engasjerer oss og involverer oss. Uten engasjement og innlevelse dør leken ut. Noen må ta initiativ noen må organisere. Foran skjermen er det som regel som ved nattverden, «kom for alt er ferdig». Vi er ikke passive konsumenter. Vi er skapende og kreative. Når utvalget alltid er stort kjeder man seg aldri. I kjedsomheten trenger man initiativ og kreativitet, kjedsomheten er en verdifull katalysator. Et arsenal av fiks ferdig spill holder barna borte fra verdifulle prosesser.

Fiks ferdige spill kan gjøre oss til passive konsumenter.

Fiks ferdige spill kan gjøre oss til passive konsumenter.

Jeg har en slags Ole Brum tilnærming til dette, ja takk begge deler. Guttene kan spille og fryde seg foran skjermene, men jeg ser på det som en av mine viktigste oppgaver å vise dem at verden har mer og bedre ting å by på. Hvis øynene glimter og engasjementet lyser bare foran skjermene har vi et problem, det er min plikt å unngå at så skjer. Jeg vil gjøre mitt ytterste for å legge til rette for at mine barn får en like bred erfaringsplattform som jeg selv fikk.

Forrige innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: