Brent av kristendom


Jeg er TV2 sumo abonnent, jeg vil se Premier League. For en stund siden gikk det opp for meg at jeg som abonnent også har tilgang til en hel del andre programmer. Iløpet av den siste tiden har jeg sett en god del episoder fra en programserie som heter «Reisen hjem» med Egil Svartdahl som programleder.

I "Reisen hjem" møter Svartdahl Lahlum

I «Reisen hjem» møter Svartdahl Lahlum

Det som slår meg er at flere har et positivt syn på Jesus, men mange har brent seg på ulike former for kristendomspraksiser. Mange bærer med seg dårlige erfaringer og åpne sår i møte med kirken, bedehuset og de kristne.

Jeg vet at det ikke bare er kjendiser som har brent seg på kristendom og kristne. Veldig mange i vår region tror jeg sitter med lignende erfaringer. Arne Garborg skrev i 1893 teksten «Reiseindtryk fra Stavanger til Jæderen». Overskriften Garborg valgte for disse skildringene var: Det mørke fastland. Jæren er en del av det svarte bibelbelte, de aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte.

"Fred" av Arne Garborg er kanskje den romanene som har gjort størst inntrykk på meg. Ingen har beskrevet det pietistiske Jæren bedre. Garborg ble nok selv brent av kristendom.

«Fred» av Arne Garborg er kanskje den romanene som har gjort størst inntrykk på meg. Ingen har beskrevet det pietistiske Jæren bedre. Garborg ble nok selv brent av kristendom.

Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et uttrykk for en inderlig lengsel etter en personlig Gudsrelasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statkristendommen, fikk dessverre mange merkelige og også uheldige uttrykksformer.

For mange er pietisme et negativt ladet ord. Få vet egentlig hva det var.

For mange er pietisme et negativt ladet ord. Få vet egentlig hva det var.

Jeg er på ingen måte noen lokal Egil Svartdahl men det hender relativt ofte at jeg i ulike sammenhenger snakker om tro med mennesker fra ulike miljøer. Mønsteret er ennå tydeligere enn i «Reisen hjem». De aller fleste er åpne for at det kan finnes en Gud. Mange har hatt opplevelser de ikke fullt ut kan forklare og kan fornemme en annen dimensjon, en annen virkelighet. De fleste er positive til Jesus. Mange forteller om en sterk barnetro. Årsaken til at man mistet troen relateres ofte til kirken og bedehuset. Mange har brannsår etter møter med vi som skal representere Jesus på jorda. Disse fortellingene er like forskjellige som alle menneskene, jeg skal i dette innlegget forsøke å si noe om enkelte gjengangere.

Noe av det som var med på å forme min barnetro var flanellografer.

Noe av det som var med på å forme min barnetro var flanellografer.

«Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl», synger Silo & Saft fra Varhaug. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.

Mange forbinder Silo & Saft med fyll og rølp. Det er en feilslutning.

Mange forbinder Silo & Saft med fyll og rølp. Det er en feilslutning.

Et uheldig utspring fra pietismen var et ensidig fokus på livsførsel. På mange måter ble det ytre viktigere enn det indre stikk i strid med pietismens egentlige mål. For å være «innenfor» måtte visse kriterier oppfylles. En kunne ikke drikke øl. En kunne ikke drive med idrett. Film var synd men lysbilder var greit, kino var bannlyst. Dans og fest var unevnelig. En skulle ikke lese for mange «verdslige» romaner og heller ikke høre på «verdslig» musikk. Spilte man Hotel California baklengs hørte man selveste djevelen. Arnt Olav Klippenberg forteller en artig liten historie fra Egersund i Aftenbladet fredag 13 mars som passer fint i denne sammenheng: Det gikk en gutt plystrende over Damsgårdsbrua, der møtte han prosten Rødland. «Du må ikkje plystra. Då komme du ikkje te himmelen» sa prosten. «Eg ska ikkje te himmelen, eg ska te slakter Larsen å kjøba pølsa», svarte gutten.

The Eagles Hotel California var lenge en fryktet sang innenfor  visse miljøer.

The Eagles Hotel California var lenge en fryktet sang innenfor visse miljøer.

Mange har opplevd at man i møte med troen nærmest får «klaus» og kvelningsfornemmelser. Livsrommet har blitt gjort lite. Man har gjort ting til synd uten tilstrekkelig grunnlag blottet for nyanser. Troen har for noen blitt en tvangstrøye istedet for å være noe frigjørende. I iveren etter kjennetegn på sann omvendelse har man havnet inn i en loviskhet som mange har opplevd som fordømmende.

«Så æ der då persona, så ikkje kan forstå at folk gjære helst det de sjøl finne på. Nei dei ska kritisera seie stopp det går ikkje an. Du kankje gjæra slike ting, det e ei store skam» synger Vind i gardhol i sangen «Fliså i bjelken». «Då æ dæ møje, møje bære, du passa på deg sjøl. For dæ du seie om andre e stort sett bara tøv. Nei sedd deg ner tenk deg om, æg trur ikkje på, at nogen ska bestemma kor andre folk ska gå», lyder refrenget med klar adresse til bedehusbevegelsen.

Jeg tror de blodrøde middelaldrende menn i Vind i gardhol har et poeng. Vi kristne har kritisert uten relasjon, vi har laget menneskebud uten bibelsk grunnlag. Møtet mange har fått med kristendom kan sammenlignes med å spise appelsin med skrellet på. Før man kommer til det saftige og søte appelsinkjøttet har man forlengst kastet appelsinen etter å ha erfart den forferdelige smaken av skrellet som omslutter smaken av det gode. Man ser ikke Jesus for bare kristne.

appelsin

Vi har påført Olav dårlig samvittighet fordi han elsket å spille fotball. Torleif fikk ikke spille på trommer. Karen likte godt å danse, mens Maren likte å høre på The Beatles. Øyvind ville gå på kino, mens ølene som Bjørn skulle kose seg med på fredagen etter ukas slit ble for vanskelige å skjule i bæreposen da han småsprang fra ølutsalget til bilen. Brannsårene er fortsatt åpne, fordømmelsens sår leges ikke av seg selv, brent barn skyr ilden. Vi skal være lys og salt, vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere.

Djevelen bor ikke lenger i stortromma.

Djevelen bor ikke lenger i stortromma.

«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i Silo & Safts Tru. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inne i et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. En kjenner kaffilukta, en ser en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesker, de gode sangene som regel skrevet av Trygve Bjerkreim på morsmålet selvfølgelig.

Det "lokala misjonshus". Her hadde jeg noen fine ungdomsår.

Det «lokala misjonshus». Her hadde jeg noen fine ungdomsår.

Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det «lokala misjonshus» et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. Jeg har ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.

I «Reisen hjem» snakker Jon Michelet mye om hykleri. Når Kristi vellukt erstattes med stanken av hykleri og perfekte fasader vokser avstanden, og dørterskelen i bedehuset vokser tomme for tomme. Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Jeg skjønner at noen sier at det later til at vi har nok med oss selv.

jon_michelet

Som gutt hanglet jeg meg gjennom mange møter på bedehuset. Det som ble formidlet fra talerstolen var et språk jeg ikke forstod. Vi satt ofte å tegnet. Noen ganger fikk vi en Dent pastill slik at vi kunne holde ut. Når klokken nærmet seg ni og sportsrevyen nærmet seg med stormskritt kom raseriet sigende. Taleren brydde seg som regel ikke om sportsrevyen han var i støtet og fast bestemt på å dra det ut.

På galleriet lengtet jeg etter Gleditsch, Scheie og Rike.

På galleriet lengtet jeg etter Gleditsch, Scheie og Rike.

Mange har gått på møter, søndagsskoler, i kor, på barnelaget, har konfirmert seg og giftet seg i kirken fordi noen andre forventer det. Troen strippes ned til å oppfylle andres forventninger. Det blir høye skuldrer og mange kvelder på galleriet. De har erfart en kristendom som handler om oppmøte. De har kjedet vettet av seg og rømt. Hvis kristendom blir redusert til stjerner i søndagskoleboka så skjønner jeg dem.

Fremmøte

Langt flere har kjedet seg i klasserommet enn på bedehuset. På skolen har mange møtt en kristendom blottet fra ånd og liv men mettet med salmevers og abstrakte dogmer. Mange har på skolen møtt en kristendom like tørr som ørkensand. De har pugget og lært for å få gode karakterer. De har sett på klokka og lengtet etter friminutt.

Religion redusert til teori er som å drikke Cola som har ligget timevis i solsteiken.

Religion redusert til teori er som å drikke Cola som har ligget timevis i solsteiken.

«Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste vi at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet….», skriver Erling Rimehaug i boka «Tørsten gir lys». Hvis kirken eller bedehuset defineres utfra dets aktiviteter står en til slutt igjen med bare aktiviteter og mange slitne mennesker. «Det er jammen travelt å være kristen», hørte jeg noen si for ikke så veldig lenge siden. Noen mennesker har forlatt det kristne fellesskapet aktivitetstrette.

Anbefales.

Anbefales.

Vi kristne får med jevne mellomrom merkelapper som fanatikere og fundamentalister. Det er urettferdig men noen ganger kan jeg forstå at merkelappene kommer. Vår bevegelse blir av mange oppfattet som en svart – hvitt bevegelse. Vi har svarene. Enten proklamerer vi sannheter eller trekker oss unna i frykt for å fremstå som usikre. Vi har ikke en spørsmål/dialog kultur. Møtelokalene våre vitner om ensidig enveiskommunikasjon.

Kirkene og bedehusene er designet for enveiskommunikasjon. Vi tilhørere sitter som vi gjør på bussen.

Kirkene og bedehusene er designet for enveiskommunikasjon. Vi tilhørere sitter som vi gjør på bussen.

I «Reisen hjem» stiller Egil Svartdahl spørsmål og lytter, jeg tror vi som kristne kan lære mye av tv pastorens tilnærming. Mange trenger å bli lyttet til, de trenger å bli hørt. Mange har et større behov for å blir forstått enn å bli forklart. Tvil, undring og refleksjon må man ta på alvor. Jeg tror dessverre at mange har erfart det motsatte. En av den kristne bevegelses største utfordringer blir å legge til rette for trygge arenaer til samtale, spørsmål og undring.

«Brent av tro» var temaet i det siste nummeret av magasinet Strek. I samme magasin slår redaktøren Asle Finnseth fast at alt som er verdt noe innebærer en risiko, så også med troen. Jesus gjør seg til kjenne gjennom feilbarlige mennesker som meg. I følge Finnseth er Gudsmøtet prisgitt relasjoner og miljøer som består av sånne som oss selv, en salig blanding av styrke og svakhet, godhet og egoisme. Tro er ikke et kontrollert eksperiment i henhold til alle HMS forskrifter. Tro handler om tillit, det er et risikoprosjekt.

strek

Ingen lever enkle liv sier Karsten Isachsen, og jeg tror han har rett. Mange har blitt sviktet, de har opplevd meningsløse ting som de ikke kan fatte at Gud tillater. Noen har blitt utsatt for fordømmelse. Mens Jesus talte sannhet i kjærlighet har vi litt for ofte bare holdt oss til sannheten. Resultatet er brannsår og brennmerker.

Jeg har i dette innlegget beskrevet en virkelighet fra en annen tid, klimaet idag er annerledes enn det var, men sårene er fortsatt like åpne. Jeg vil ikke ha en utvannet kristendom uten sannheter, men sannhetene må formidles innenfor en ramme av kjærlighet og trygge relasjoner.

Det er vår kanskje på flere fronter.

Det er vår kanskje på flere fronter.

Reklamer
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: