I møte med livet blir man liten


«Vi tar det på rutinen» sier jeg idet forsvinner ut av kontoret torsdagsettermiddag. Det er tåpelig sagt. Nå sitter jeg her, redusert til en tilskuer i et smerteinferno. Jeg forsøker å massere og oppmuntre men innser at det hjelper lite mot den mektige motstander. Jeg er Mario Balotelli innenfor motstanderens sekstenmeter. Jeg vandrer frem og tilbake i gangen med foldede hender, «nå må du blåse dommer, hva i all verden er det du legger til så mye for?». Jeg rekker kona et plastbeger med vann, det er ikke det hun trenger. Dette tar vi definitivt ikke på rutinen, enhver fødsel lever sitt eget liv. Det vet jordmoren som nøkternt informerer om den videre gangen. Det er progresjon men det går sakte.

Jordmødre er en yrkesgruppe jeg har den dypeste respekt for.

Jeg er vitne til et merkelig scenario, jeg føler meg mer som en observatør enn som en deltaker. Hadde jeg virkelig glemt hvordan dette er? Noen ganger kan livet kjennes forutsigbart. Rutiner, vaner og fulle kalendere, det er nesten som om man må klype seg i armen for å forsikre seg om at man lever. Nå lever jeg nesten for mye. Det fyres på alle sylindre. Det eldgamle dramaet med mor og barn i hovedrollene ruller foran øynene mine. Det er livet på det mest intense. Et av grunntemaene i livets symfoni spilles, det er mye å absorbere.

Noen ganger føler man seg som en passiv deltaker i eget liv og blir nesten nødt til å klype seg i armen...

Igjen blir jeg minnet på hvor mye tøffere kona er en meg. Sammenlignet med dette blir skyteøvelsen på Kongsberg stusselig, selv om det var mange minusgrader og jeg stod på veikontrollpost sammen med Bråthen da vi ble angrepet. Mens eneste utvei for meg hadde vært keisersnitt, biter kona tennene sammen. «Hun er helt enorm», mumler jeg til jordmoren som nikker samtykkende.

Å ligge i telt i mange minus er noe av det tøffeste jeg har gjort, det er strengt tatt ikke veldig tøfft.

Endelig kommer pressriene, idet jeg tror knokene mine skal gi etter i hånden til kona, kommer Lydia til syne. «Halleluja!» brøler kona. Jeg for min del får ikke frem så mye, tårene spretter. «Skal du klippe», spør jordmora. «Det kan jeg godt», svarer jeg åndsfraværende mens hendene mine skjelver. Jeg samler meg og klipper navlestrengen selv om jeg aldri har skjønt meningen med dette ritualet.

Har strengt tatt aldri skjønt poenget med dette moderne ritualet.

På magen til kona ligger den nye jenta vår, det er knapt til å fatte. For noen øyeblikk siden var Lydia omringet av fostervann og fikk næring gjennom en streng. Nå ligger hun her på konas mage og puster og leter etter pupp. Jeg ser inn i to slørete øyne som ikke kan se meg, men jeg skimter Guds fingeavtrykk. På rommene ved siden av vårt entrer nye babyer denne verden som den naturligste ting i verden allikevel oppleves det som om jeg har vært vitne til et mirakel.

Mission completed.

Der inne på rom 9 i første etasje på sentralsykehuset sitter vi stinne av lykke. Vi har nettopp vært med på noe vi aldri vil glemme, kompani Mong har endelig blitt fulltallige. Et nytt liv, en ny fortelling, et beriket fellesskap. Det viktigste i livet.

Lydia godt inntullet

Vi lever i en tid der individets muligheter nærmest er grenseløse. Jeg kan reise over hele kloden. Jeg har tilgang på all kunnskap. Noen ganger kan man nesten føle at man behersker denne verden. Mennesket har blitt sin egen herre for lenge siden. På fødeavdelingen korrigeres perspektivet. I møte med livet blir man liten. Imøte med mysteriet tvinges man ned i knestående. Med ett ser man at man er en liten tråd i en vev som stadig blir større. Man innser at veveren ikke oss selv, vi er en del av noe større, noe flott.

Vev

Noen sier at slik situasjonen er idag er det direkte uansvarlig å sette barn til verden. Jeg er dypt uenig. I det nye livet ligger håpet, uten håp går vi til grunne. For meg er fødsel mer enn blod og fysiologiske prosesser. For meg peker fødsler på det hellige, det viktigste. Utfra morens intense smerte og lidelse springer nytt liv. Det nye barnet tas imot og elskes uten å ha gjort seg fortjent til noe som helst, det møter en betingelsesløs kjærlighet. Idet Lydia kommer til syne elsker jeg henne, i mine øyne er hun perfekt, verdens vakreste jentebaby. Under brystet hun blir lagt på slimete og full av blod banker et kjærlig morshjerte. I fødselen drypper glimt av Guds faderkjærlighet ned på oss, Guds kjærlighet blir litt mer konkret, vi ser litt klarere hvem Gud er.

Gud

Vi gleder oss over det nye livet fordi vi er skapt i livgiverens bilde. Vi elsker det nye barnet fordi noen har elsket oss først. Vi gleder oss over det utvidede fellesskapet fordi vi er skapt i den fullkomne treenighets bilde. Det nye livet minner oss på at en dag skal alt atter være nytt. I Salmenes bok står det at barnet er en gave fra Herren. En flottere gave kan vi ikke få.

 

Neste innlegg
Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: