Stikk innom!


«Vi var i området og ringte men du tok ikke telefonen, så vi får nok ha det til gode», har jeg hørt mange ganger. «Jeg var i nabolaget og hadde ikke noe på tapetet. Jeg hadde egentlig lyst til å stikke innom på besøk hos dem for jeg har ikke truffet dem på lenge, men slikt gjør vi jo ikke lenger» fortalte en kamerat meg i forrige uke, utsagnet fikk meg til å tenke litt.

Jeg husker såvidt en svunnen tid hvor mamma og pappa ofte på søndagsettermiddager når været var grått erklærte at vi nå skulle på besøk. Vi satte oss inn i en oransje opel kadett stasjonsvogn og kjørte av sted. Vi kjørte oftest til onkler og tanter, som ofte ikke var hjemme og endte som regel opp hos farmor og farfar eller mormor og morfar som alltid var hjemme. Spontanbesøk gjorde vi mest på søndager men mamma kunne også stikke innom flere hjem spontant også i ukene. Jeg vokste opp i et hjem hvor vi ofte var på besøk eller hadde besøk, dette fortsatte også etter at vi fikk fasttelefon i 87 eller 88. Det å være sammen med andre mennesker var viktig for oss.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Kadetten tok oss til åpne hjem og gode fellesskap.

Mitt inntrykk er at besøk og særlig det uformelle besøket taper terreng. Det finnes trolig mange grunner til dette. En er at underholdningstilbudet har eksplodert slik at folk tilsynelatende ikke lenger har det samme behovet for sosial omgang som tidligere. En annen mulig grunn er at folk har det travelt, begge jobber, unger skal kjøres, hus og hage skal holdes og slik går dagene, tiden strekker ikke til.

Jeg synes i utgangspunktet at dette er dårlige grunner, underholdningsbransjen kan aldri fullt ut erstatte fellesskap med gode venner og tidsklemma er ikke bare noe man havner i, hvis man ikke har tid til vennskapelig og familiært fellesskap bør man etter min mening prioritere annerledes.

Det flest angrer på ved dødsleiet er ikke at de ikke fikk klipt plenen nok eller tent nok men at de ikke fikk brukt mer tid sammen med familie og venner.

Det flest angrer på ved dødsleiet er ikke at de ikke fikk klipt plenen nok eller tent nok men at de ikke fikk brukt mer tid sammen med familie og venner.

I dette blogginnlegget vil jeg ta for meg en tredje grunn som jeg tror gjør at folk idag tilbringer mindre tid sammen, uten en annen hensikt enn det å bare være sammen.

Flere ganger har folk rundt oss undret seg over at vi så ofte har besøk eller går på besøk. » Jeg fatter ikke at dere orker» har flere sagt. Jeg har ingen tro på at vi orker så mye mer enn mange andre, jeg tror svaret ligger et annet sted. Når jeg hører hvordan folk mobiliserer i forkant av et besøk skjønner jeg godt at det kanskje er mer enn nok med ett besøk i uken eller hver fjortende dag. Det skal vaskes, ryddes og støvsuges. Mange er engstelige for hva de skal servere, bordet skal dekkes og vinen må passe til maten. «Hva i all verden skal jeg ha på meg? Hva hadde jeg på meg sist disse var gjester?» Det er flott at vertskapet gjør sitt ytterste og noen ganger har man virkelig anledning til å stelle skikkelig istand, men slett ikke alltid.

Stilrent og strømlinjeformet, men lite varme og lav koselighetsfaktor spør du meg.

Stilrent og strømlinjeformet, men lite varme og lav koselighetsfaktor spør du meg.

Besøket blir en presentasjon av et glansbilde. Dokumentasjonsbyrden ligger som en skygge over sammenkomsten. Det skal tas bilde av forretter hovedretter og desserter. «Se så lykkelige vi er». Det snappes, tvitres og nye instamoments foreviges.  Det første man snakker om i etterkant av et besøk er maten som ble servert. Mens bildene flyr rundt i nettverkene øker presset og tersklene heves i tråd med interiørmagasinenes opplagstall. Snøballen ruller bare fortere og fortere. Å ha besøk handler mer og mer om å levere varene, om å skape rammer for nye instamoments.

Stivpyntet

Det er ingen tvil om at mat og drikke er viktig og danner en god ramme, men hovedingrediensen i besøk handler ikke om vinen, gourmetmaten eller klærne hovedingrediensen er fellesskapet, samværet med hverandre. Hvis det å være vertskap handler om å iscenesette nye instamoments skjønner jeg at presset øker og skuldrene heves. For meg er det viktig å få frem at det ikke er rammene det står på. Jeg tror at den gode samtalen og drøsen vel så ofte skjer over en kaffikopp i joggebukser som rundt et stivpyntet bord i kjoler og skjorter.

Noen ganger har man ikke mer å by på en kaffi, og slapp helt av en må ikke ha en fancy kaffemaskin.

Noen ganger har man ikke mer å by på en kaffi, og slapp helt av en må ikke ha en fancy kaffemaskin.

Hvis det er slik at vi ikke kan invitere venner hjem på helt ordinær hverdagsmat og til et kjøkkenbord der gjesten står i fare for å få noen smuler under sokkene er vi etter min mening på ville veier. Det er ikke rart at det å gå på besøk har blitt noe som er forbeholdt helgene.

Våren 2013 lanserte VG hashtaggen bak fasaden på Instagram. Avisen ønsket å stimulere til mer realistiske og ærlige bildepubliseringer etter at deres egen research viste at glansbildene som blir avdekket i sosiale medier ofte er urealistiske og unyanserte. Vi bruker mye tid på iscenesette oss selv, vi er mer opptatt av fasaden enn selve livet. Det er ikke rart flere og flere synes at besøk er et ork ettersom de etter beste evne må forsøke å lage en scene som ligner på den fasaden som blir presentert i ulike sosiale medier. Det å slippe folk inn i livet kan forårsake at fasaden slår sprekker, virkeligheten kommer til overflaten. Fellesskapet begrenses ettersom krampetrekningene koster.

Et positivt initiativ fra VG

Et positivt initiativ fra VG

I et samfunn der fasadene og løgnbildene rår taper fellesskapet. Vennskap og fellesskap handler om å slippe andre mennesker inn i hjemmet og inn i livet. Besøk og fellesskap handler om å være sammen, det handler om å snakke sammen, le sammen, leke sammen og om dele og lytte til hverandre, vi deler livene våre.

Få har sagt så mye klokt som C.S. Lewis

Få har sagt så mye klokt som C.S. Lewis

Vi lever i en tid der mange har hundrevis av kontakter og likes i massevis men få vennskap og nære relasjoner. For at nære relasjoner skal være mulig er vi nødt til å la maskene falle. Vi er nødt til å vise hvem vi egentlig er. Alle de enslige sokkene som blir flere og flere, spor etter gutter som nyter friheten av å urinere stående. På kjøkkenbenken flyter det over noen ganger og under kjøkkenbordet ligger det både myke ferske smuler og noen litt hardere. Vi må våge å være ekte. Ekthet er mangelvare men en forutsetning for vennskap.

Vi har 37 enslige sokker, hvor mange har du?

Vi har 37 enslige sokker, hvor mange har du?

Når vi er trygge på hvem vi og hvem vennene våre er gjør det ikke noe at det flyter litt, og at hybelkaninene noen ganger holder selskap under trappa. I et travelt familieliv er dette normaltilstander, vi trenger ikke jobbe livet av oss for å holde et løgnbilde i live.

Kjøkkenbenken vår i ettermiddag.

Kjøkkenbenken vår i ettermiddag.

Med jevne mellomrom går jeg turer på kveldstid. Inne i husene sitter det mennesker med hodet sitt rettet mot små og store skjermer. I gårdsrommet står det sjelden parkert andre biler enn de som tilhører menneskene inne i huset. Jeg synes det er litt trist, for jeg vet at mange helst ville hatt det annerledes. Jeg tror mange lengter etter mer fellesskap.

De siste somrene har vi tatt initiativ til noe vi kaller frokostklubben. Konseptet er enkelt og består i å reise på tur sammen, spise frokosten sammen og leke sammen. Responsen på initiativet vårt har for meg vært en bekreftelse på påstanden ovenfor. Folk ønsker å være sammen oftere.

Bildet er hentet fra den norske filme " Den brysomme mannen" som handler om vår lengsel tilbake til fellesskapet og ektheten.

Bildet er hentet fra den norske filme » Den brysomme mannen» som handler om vår lengsel tilbake til fellesskapet og ektheten.

Jeg tror vi mennesker er skapt til fellesskap med hverandre, uten fellesskap går mennesket til grunne. Mange av mine beste stunder og opplevelser har skjedd innenfor rammen av fellesskap. Det er i fellesskapet vi lever og er til.

Jeg tror at vi som samfunn vil få det bedre om vi knyttes nærmere hverandre. Jeg tror Bryne blir et bedre sted om vi besøker hverandre litt oftere. Jeg håper at spontanbesøket får sitt comeback. For at dette skal bli virkelighet må vi senke lista vår og igjen definere hva besøk og fellesskap egentlig handler om. Det er først da man får frimodighet til å gå på overraskelsesbesøk.

Legg igjen en kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: