Til Grautheller med 3IF


Onsdag 14.3 var det duket for ekskursjon til Sirdalen. I overkant av femti elever og fire lærere var klare for den norske natur. Etter timer med pakking og forberedelser var dagen endelig her.Værmeldingene var relativt dystre men vi var ved godt mot. Målene for turen var mange. Noen lærere hadde forberedt seg på kart, kompass, skred, nødbivakk, snøhuler, snøprofil og oppakning. Vi skulle gå fra teori i klasserommet til praksis i naturen. Atmosfæren i bussen før avreise bar preg av forventninger, spenning og glede over et kjærkomment avbrekk fra hverdagslivets mange utfordringer.

Neste stopp Ådneram

Bussjåfør Olger fra Vigrestad buss loset oss trygt til Ådneram. Gud hadde spilt våre vanligvis så solide meterologer et puss, skyfri himmel og strålende sol. Parkeringsplassen fylles med travle lærere og elever, ski skal smøres, ansikter skal smøres med solfaktor men viktigst av alt er klærne. Hva er for varmt? Hva er for kaldt? En god summing av aktivitet, smil og latter, dette er norsk turkultur!

Klar for avmarsj

Målet for turen er turisthytta ved Grautheller. Det er en tur på ca 2 mil, og er en real utfordring for mange av elevene. Vi legger i vei i strålende solskinn og de fleste av oss er takknemlige for livet.

Herrens veier er uransaklige...

Ved Ørnafjellet tar vi lunch, vi henter friskt fjellvann fra elven som sildrer forbi og skuer utover Sirdalsheiene. Snøen ligger som et skinnende hvitt teppe over landskapet. Med ett husker vi Fritjof Nansens ord fra idrett og samfunnboka:

Mitt lille land....

«Men en viktig side av idretten skulde jo nettopp være friluftslivet: dette å komme litt bort fra de mange, bort fra den forvirrede larm hvori vårt liv så altfor meget føres, dette å komme ut i naturen, få nye og store intrykk fra skog og mark, de vide vidder, fra det store rum.»

Lunch i solsteiken

Idrett handler heldigvis ikke bare om konkurranse, vurderinger og prestasjoner, den handler om individ og natur i samspill om opplevelser og nye perspektiver. Vi er hjemme, hjemme i naturen, naturen er vårt oikos!

Etter en god lunch drar vi videre, det blir mye stigning opp mot Store Holmavatn. Elevene blir delt inn i grupper. De bytter på å ta ut kurs og lede resten. Det blir brattere, og mer slitsomt. Stillheten kommer sigende. Hver elev har nok med seg selv og sitt, færre og færre sløser unødig med energien. Hvor lenge er det igjen? Vi er snart halveis.

Ut på tur aldri sur

I femtiden er vi fremme ved målet, Grauthellerhytta. Lærere og elever er glade for å ha kommet frem. Alle er klare for middag. De tøffeste går igang med å grave snøhule, de skal sove ute. De graver på skift og en romslig snøhule med fire soveplasser, tar form.  Inne fyrer vi opp i ovnene, etablerer oss og lager middag. Det er taco, gryterett og spaghetti, gruppene lager middag og spiser etter tur, alt skjer på en sivilisert måte.

Endelig!

Mat smaker etter lange turer

Etter middag har tre av gruppene fremføring, vi lærer om brudd, frostskader og gnagsår. Det siste er særdeles relevant, det blir lagt en del compeed iløpet av kvelden. Etterpå er det duket for underholdning. Det er en variert quiz, der elevene har gjort god research i forkant.

23.00 er det ro på Grautheller. Vi er slitne og trette. Det er godt å kjenne at en virkelig har brukt kroppen. Vi kryper til køys etter en opplevelsesrik dag mette på livet. Slitne kropper sover godt.

Kanskje er ungdoms galskap til slutt den største visdom.

Sønner av Norge

06.30 neste morgen er det opp og stå. Vi pakker sekker og forsøker å kle oss etter været som ikke er like bra som igår. Etter smøring av ski og utvasking av hytta legger vi kursen mot Ådneram 09.00.

Torsdags morgen og samling før turen tilbake.

10.30 stopper vi. Nå er det tid for nødbivak. Elevene får 1.5 time på å grave en sitte plass i ly for vinden hvor de kan spise lunch. Den beste hula får premie. Vi lærere er selvutnevnte dommere. Et imponerende arbeid ble lagt ned, det var vanskelig å kåre vinnerne. Etter god lunch legger vi avgårde igjen – Ådneram neste.

Graving av nødbivakk

Vinnerhula

De siste kilometrene kan elevene gå i sitt eget tempo, det blir selvfølgelig konkurranse. Jon Erik Husveg tar gullet, Allan Rassmussen tar sensasjonelt sølvet foran Marie Nesse. Eirik Hadland ender på den sure 4 plassen mens Vigrestad ekspressen Martin Fuglseth tar femteplassen. To strålende dager i fjellet er over, vi får på oss tørt og vandrer ned til storhytta. Her venter middag og hyttekos. Etter en koselig kveld med god drøs foran peisen går vi til ro 23.00

Det går alltid lettere hjemover

Tidlig fredags morgen reiser jeg hjemover til Jæren for å undervise. Elevene skal lære om snøprofil og skred på Ådneram. Det har vært en fin tur sammen med mange flotte ungdommer, jammen er vi heldige vi lærere.

Et privellegium å være på tur med "the iron lady".

Etter et møte med naturen blir en jo ofte litt filosofisk. Livet er på mange som en skitur. Det er tunge motbakker og forhåpentligvis noen flotte topper. Det er viktige å ha et mål og en retning, hvis ikke blir motbakkene meningsløse. Noen ganger stormer det rundt oss og det er vanskelig å se hvor en skal. Da er det viktig med kart og kompass. Uten verdier og prinsipper på livets vei blir det vanskelig å holde kursen. Noen ganger er det klarvær, vi kan skue bakover og fremover, forhåpentligvis lærer vi noe av fortida som vi har bruk for på veien videre.

Alle har vi oppakning. Vi bærer på noe gjennom livet, noen har tyngre byrder enn andre. Noen har så tung oppakning at de krummer ryggen og har blikket festet i snøen. På tur og i livet hjelper vi hverandre, kanskje er det noe vi drar på som ikke er nødvendig, kanskje kan vi bære en annens byrde eller sekk en kilometer slik at vedkommende får hentet seg inn. Med en hjelpende holdning blir skituren og livet rikere. Noen trenger et oppmuntrende ord mens andre trenger å bli heiet frem.

I livet og på skituren må vi ta valg ikke bare når det gjelder retning og mål men også på gjennomføring. Noen haster avgårde og kan ikke komme fort nok frem, mens andre stopper opp og ser på alt det flotte rundt seg og har tid til en kaffikopp og en god drøs. Ved veis ende tror jeg det finnes en turisthytte som overgår alt vi tidligere har sett, der skal vi få sitte til bords med ham som gikk den tyngste motbakken for oss.

 

«Fornuftens grunnsetninger er de som stemmer overens med naturen.»

Thomas Aquinas
Over og ut
Legg igjen en kommentar

5 kommentarer

  1. Sindre Kommedal

     /  mars 19, 2012

    Usikker på om dine kilder stemmer helt mr. Mong!
    Jeg så hvem som kom først i mål av Allan og John, kansje på litt uetisk vis, men Rasmussen hoppet av skiene og løp forbi Husveg i slottsbakken!

    Svar
  2. Eirik Hadland holder fast på at Husveg var førstemann.

    Svar
  3. Sindre Kommedal

     /  mars 20, 2012

    Eirik Hadland var jo 100 meter bak, spør gjengen fra den andre gruppa om hvem som var først på parkeringsplassen. Mener bare rett skal være rett, og Eirik er ingen troverdig kilde

    Svar
  4. Ryktene sier at Allan tok av seg skiene og sprang de siste 30-50 metrene. Er dette lov? Er dette i samsvar med FairPlay? Var ikke dette i utgangspunktet en kappestrid med ski og sekk som vitale ingredienser?

    Svar
  5. Allan Rasmussen

     /  mars 22, 2012

    De siste 10 meterne blir mer rett å uansett så hadde løypen tatt slutt å vi gikk i skråningen. Lenger bak kom Marie Nesse vandrende til fots, hva dere som kom 10-15minutter senere gjorde har ikke jeg anelse om, men tviler sterkt på at andre enn jeg og Husveg gikk så langt på skiene uten å ta dem av.

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: