10 råd som gir kvinner større sexlyst

Jan Zahl gjennomførte nylig et interessant eksperiment i Stavanger Aftenblad. Zahls hypotese gikk kort fortalt ut på at ord som inneholder sex generer langt flere klikk enn analytiske dybde artikler. Zahl publiserte en sak der overskriften inneholdt ordet analsex og responsen var nøyaktig som Zahl forventet.

Jan_Zahl_2Ettersom dette er min første blogg i denne avisen har jeg bestemt meg for å ta Zahls funn på alvor som dere ser av overskriften.  Jeg er enig med Zahl i at det er trist at journalistikken og pressen formes etter det som genererer mest klikk og dermed mest inntekter. Pressen må tilpasses menneskenes dragning mot sex, makt og penger, for å overleve, det er som om pressen trer inn i keiserens rolle i det gamle Rom og deler ut brød og sirkus til folket. Dette er en interessant sak som det kunne vært artig å mene mye og mangt om, men det er ikke dette som er tema for min første blogg. Mitt eksperiment går ut på å skrive annerledes om ett tema som oftest kynisk blir brukt for å tjene penger.

sexlyst_2

Jeg vil i denne bloggen skrive om det jeg brenner mest for: Jesus, familie og fotball. Min første blogg handler om sexlyst som jo er særdeles relevant i de fleste familier. At far og mor har regelmessig sex tror jeg er et stort pluss i familieregnskapet. Sexlyst er noe vi i Norge er ekstremt opptatt av. Hvis man skriver sexlyst inn i søkefeltet på VG forsiden får man 2700 treff.

Det er interessant å scrolle nedover. Her kan man lese om piller, plaster og nesesprayer som garantert vil få fart på sexlivet, mens for mye trening, høyt kolestrol og lavt stoffskifte reduserer sexlysten.

nesespray

De fleste av oss som er voksne er opptatt av sex enten vi vil innrømme det eller ikke. Sex er simpelthen en vesentlig ingrediens i de fleste menneskers liv. Så vidt jeg vet tilhører vi mennesker en bitteliten minoritet som har sex for sexens skyld. De aller fleste av oss opplever formeringsprosessen som særdeles lystbetont. Jeg tror mange skulle ønske de kunne hatt sex oftere særlig menn.

Det er småbarnsperioden som tar knekken på sexlivet sier forskningen. Ifølge en undersøkelse utført av Babyverden i 2013 der 1700 nordmenn deltok er det par mellom 30-34 år som har minst sex av alle! Dette er ikke bra! Småbarnsliv trenger absolutt ikke være synonymt med lite sex.

Familylife

Jeg er ikke sexolog, farmasøyt eller noen form for fagmann på området men noe sier meg at de løsningene de tabloide mediene skisserer er totale skivebommer og på grensen til kvakksalveri.  Jeg vil i dette blogginnlegget være så frimodig å komme med 10 tips jeg har langt større tro på.

Jeg tror mange opplever den seksuelle forskjellen mellom mann og kvinne som utfordrende. «Hvordan er det mulig å bli så usigelig trett når vi skal legge oss?». «Han vil jo ha sex hele tiden, får han aldri nok?». Er ikke dette et klassisk mantra?

Kvinner har et helt annet tenningsmønster enn menn. Romantikk, forpliktelse, ikke seksuell berøring og nærhet tenner henne mye mer enn brystmusklene til en sliten småbarnspappa. Hennes tenningsmønster er ikke så tett knyttet til det visuelle og fysiske men styres mer av følelser. Armhevinger på stuegulvet i bar overkropp, det vil seg liksom ikke allikevel.

Jeg og de fleste andre menn er enklere sammenskrudd. Vi er særdeles forutsigbare og er alltid klar når hun er klar, dette gjør utvilsomt noe med maktbalansen i relasjonen enten vi liker det eller ikke. Fem ganger i døgnet får vi våre testosteroninjeksjoner, den kraftigste om morgenen. Tenningsmønsteret vårt er konkret og fysisk. Vi er visuelle og tenner på nakenhet, tilgjengelighet og det meste som er «sexy». Frode Øverlis illustrasjon av kvinnen som et romskip og mannen som en trehjulsykkel gir med ett mening.

Det er ikke alltid like lett å vite hvilken knapp man skal trykke på.

Sexlysten til mann og kvinne er ulik, hvordan møter vi denne utfordringen? Jeg tror at steg 1 er å akseptere at vi er forskjellige. Aksepten og kunnskapen om denne forskjellen er essensiell og får konsekvenser for hvordan vi nærmer oss hverandre.

Til tross for at VG den 19 september skriver at den moderne mannen sliter med lav sexlyst så tror jeg ikke at dette er et reelt problem. I anledning min bursdag for noen år siden fikk jeg et kort som jeg syntes oppsummerte forskjellen på en god måte. På den ene siden stod det om alt en mann burde gjøre for at hans kone skulle elske ham, det var en lang liste. På den andre siden stod det hva kona skulle gjøre for å vinne mannens gunst: «Møt opp naken ta med mat!» . Menn har mer enn nok sexlyst, kvinner gjør mer enn nok bare med sin tilstedeværelse. Hovedspørsmålet er hva vi menn kan gjøre, hvordan forholder vi oss til den seksuelle forskjellen som påvirker parforholdet og det psykososiale miljøet i familien?

ta med mat

Mange menn er misfornøyd med sexfrekvensen. Jeg tror noen menn har resignert og har slått seg til ro med at en får smøre seg inn med tålmodighet og vente til kona får lyst, «det er lite jeg kan gjøre fra eller til» lyder ekkoet. Andre menn tror jeg luller seg inn i selvmedlidenhet, de sutrer, er gretne, er kalde og tause og føler seg så urettferdig behandlet. Noen menn søker andre kilder ettersom deres egen har tørket ut. Dette er onde sirkler som er med på å redusere ektefellens sexlyst ytterligere.

Jeg har ingen tro på at det finnes en suksessformel som øker kvinners sexlyst, i noen tilfeller er det lite mannen kan gjøre i forhold til dette, men i mange tilfeller tror jeg at mannen i vesentlig grad kan påvirke sin kones sexlyst. Skal man påvirke sexlysten i positiv retning må man kjenne til kjærlighetens innerste vesen.

Kjærlighet

Sex er knyttet til kjærlighet, til det å elske, sex handler vel så mye om å gi som å få, kjærligheten søker ikke sitt eget skriver Paulus. Jeg tror at en kvinne som føler seg elsket har større sexlyst enn en som ikke gjør det. Min påstand er at måten vi menn uttrykker vår kjærlighet til vår bedre halvdel på er avgjørende for sexlysten. Jeg vil avslutte dette blogginnlegget med 10 konkrete tips knyttet til dette:

  1. Let etter anledninger til å oppmuntre. Hva har hun på seg? Hva gjør hun? «Er den toppen ny? Den satt som et skudd!». «Hva har du hatt oppi denne suppen, dette må vi ha oftere!» Vi har vel ingen sterk kultur for å oppmuntre verbalt her på Jæren. Janteloven rir oss fortsatt som en mare men enn så godt det er å bli oppmuntret. Hvis dette er vanskelig, begynn med å gjør dette skriftlig, lapper, snapchat, mail, sms, mulighetene er mange.

sms

  1. Vis at du er oppriktig interessert i henne, at du faktisk er opptatt av hva som rører seg i livet hennes. «Hvordan har din dag vært?». «Hvordan gikk det med leggingen?». «Du er litt taus i dag, har det skjedd noe på jobb?». Lytt til henne, vent med alle de enkle løsningene du har på lager, prøv å vise forståelse. Legg vekk telefon og ipad og vær tilstede.
  2. Bruk tid sammen, ha det gøy sammen. Tid er nøkkelordet for mer sex, Går tiden bort til jobb, barn, surfing på mobil, ipad eller pc, ja da blir det mindre sex. «I dag reiser vi på kino, jeg har allerede ordnet med barnevakt». «Skal vi gå en tur?». Reis bort minst en helg i året bare dere to. Ta dere pauser og timeouter, drikk kaffe og snakk sammen etter middagen. Sett dere ned i godstolene når ungene har falt til ro.
  3. Gi henne noe som viser henne at du er glad i henne. Kjøp blomster, ikke de billige på obsen. Kjøp noe du vet at hun ønsker seg men som hun ikke vet at du vet noe om.

Familiemål

  1. Gjør tjenester. Vask badet på eget initiativ. Skift laken og sengetøy. Gjør rent i kjøleskapet, ikke proklamer bragdene dine med en gang hun stiger inn døra, la hun selv få oppdage det.
  2. Berør henne. Mange har redusert berøring til å kunne gjelde forspill. Ta på henne for berøringens skyld.
  3. Anerkjenn henne i andres påhør. Skryt av henne og snakk positivt om henne også når andre hører på.

vasking bad

  1. Vær morsom, ikke vær selvhøytidelig. Le sammen. Ikke vær så seriøs hele tiden, vær litt sprø, overrask. Hverdagen byr som regel på et vell av spissfindigheter det er verdt å le av.
  2. La valgene dine avspeile hvor høyt du setter henne og ungene. Prioriter riktig. Vis at du er til å stole på. La det komme frem at kone og barn er viktigere enn jobb og nordsjørittet neste uke.
  3. Lek, altfor mange voksne har glemt å leke. Spill, konkurrer. I leken engasjerer vi oss, vi fryder oss, «mennesket er bare helt menneske når det leker», sier Friedrich von Schiller.

Disse tipsene skaper ikke overskrifter og krever mer enn å sette et plaster eller svelge en pille. Den overhengende faren er at alle disse tingene bare blir et middel for å oppnå et mål, slike motiver og drivkrefter har imidlertid en tendens til å avsløre seg selv. Det er ikke tanken men hjertet det kommer an på. Kanskje er noe på listen noe for deg? Lykke til!

Den gode sexen

God respons har ført til at jeg ikke helt vil gi slipp på forrige bloggs hovedtema. Responsen og tilbakemeldingene jeg har fått den siste uken bekrefter det jeg skrev forrige uke, nemlig at sex er viktig for de fleste av oss.

Mange har spørsmål og undrer seg over ting som har med seksualitet å gjøre. Forrige blogg skrev jeg litt om sexlyst, denne gangen skal jeg forsøke å si noe om det de fleste er mest opptatt av, det som så mange streber, leter og søker etter: Den gode sexen.

Vi lever i et gjennomseksualisert samfunn aviser, filmer, tv serier og ikke minst internet bobler over av sex. Det har ikke alltid vært slik. For bare tyve år siden var verden og Norge et helt annet. Selv husker jeg godt mandagskvelder med polske, norske, ungarske og franske dramafilmer på NRK foran et svart hvitt reisefjernsyn på gutterommet i håp om å få se noen pupper noen få sekunder. Idag er tenåringene bare noen tastetrykk unna et univers som består av langt mer enn polske pupper til en dame i overgangsalderen.

Vestavind var ikke uten grunn en serie de fleste i 6b ville ha med seg på søndagene en gang på nittitallet.

Leder all informasjonen vi har tilgang på mot den gode sexen? Svaret mitt her er dessverre et rungende nei. Jeg vil faktisk gå så langt at jeg hevder at 99% av det som beskriver og uttrykker sex på fjernsyn, på internet og i trykte medier leder oss i motsatt retning, vekk fra den gode sexen.

Det som etter mitt syn preger den informasjonstrømmen vi er utsatt for er et overdrevet fokus på kropp og metoder. Menn har begynt å barbere nedentil, og smører seg inn med alskens hudkremer. Damene spinner, stepper og danser zumba i tights som er litt for trange. Å være fysisk attraktiv er viktigere enn noensinne, kroppshysteriet når stadig nye høyder, men nesten alle føler at de ikke strekker til. Til tross for at skoleboller og vienerbrød er byttet ut med oppskårne kiwier, avokadoer og jeg vet ikke hva, så viser en norsk undersøkelse at over 90% av landets kvinner er misfornøyd med egen kropp. Jeg er overbevist om at den seksualiserte virkeligheten vi lever i er en sentral årsak.

En god kollega i offentlig sektor har fortalt meg mens han knasket på en oppskåren gulrot at dette var pausemat på planleggingsdager i gamle dager. Hvorfor var alt så mye bedre før?

Foruten kroppen er det metodene som dominerer sexdebatten i hvert fall her til lands. Den gode sexen finnes i kamasutra virker å være gjennomgangsmelodien. Teknikker og et utall stillinger som krever en bevegelighet bare landets beste turnere besitter er det som skal til. Hvis dette blir for krevende må en tenke alternativt. Håndjern, pisker og diverse sexleketøy skal lede oss inn i ekstasen. Når dette blir kjedelig venter rollespill, kostymer og grupper.

Alt dette er etter mitt syn snubling i det stummeste mørke. Selv er jeg en stor NRK fan og mener at NRK fortsatt er en viktig verdi og kunnskapsformidler. I forhold til seksualitet derimot mener jeg at NRK la sin sjel på de kommersielle krefters alter med produksjonen av serien Trekant, som visstnok tok mål av seg å være ett informativt program. Programmet forsynte ungdom og voksne med det det allerede flommer over av, NRK gav bakeren brød.

Episodene av Trekant er NRKs desidert mest sette program på nett- tv.

Målet med denne bloggen er ikke å lesse ut av meg eder og galle. Målet er å peke på lyset og håpet, det er å avsløre mørket. Jeg mener at sex handler om langt mer enn metoder og kropp. Å redusere sex til dette er et hån mot noe av det vakreste og mest dyrebare vi mennesker har. Jeg tror mennesket er skapt til fellesskap, i sexen fullbyrdes det vi egentlig er skapt til, to blir ett.

Mennesket består av mer enn kropp, mennesket har sjel og ånd. Vi har følelser, temperament, vilje og flere andre ting som gjør at jeg er jeg og du er du. Når sexologer advarer mot å blande følelser inn i sexen blir jeg mildt sagt overrasket. Den gode sexen handler om det hele mennesket, der følelsene på mange måter er den viktigste ingrediensen. Den gode sexen er den helhetlige sexen. Stripper man sex ned til kropp og metodikk er det ikke rart en blir lei og ligger fastlåst i håndjern før en har passert tredve.

Tips

Fokuset må flyttes fra kropp og metoder til rammer. Det er rammene som er avgjørende for sexen, i hvert fall den gode mener jeg. Den beste rammen for sex tror jeg er ekteskapet. Den gode sexen får man oppleve sammen med den man elsker og har forpliktet seg til å elske hele livet. Kjærlighet og forpliktelse skaper trygghet og tillit. Det er i et slikt klima mann og kvinne kan utfolde seg, utforske og være kreative sammen nettopp fordi de er trygge og har tillit til hverandre. Denne rammen er privat, det er bare oss to, vi deler noe sammen. Vi er begge eksklusive for hverandre.

Kjærlighet er den nødvendige ingrediensen i den gode sexen. Kjærligheten innerste vesen var jeg inne på sist men gjentar igjen med stor frimodighet at kjærligheten handler om å gi vel så mye som å få, den er tålmodig og velvillig sier Paulus. Sex handler ikke bare om hva man gjør men vel så mye om hva man er. Det er viktig å kjenne seg elsket for hvem man er ikke bare for man gjør og har gjort. Kjærligheten har ikke betingelser som en supersexy kropp, den er betingelsesløs. I den gode sexen er den andre like viktig som en selv, den handler ikke om å maksimere egen nytelse men om å gi og motta nytelse.

Sex er et uttrykk for kjærligheten som er det vakreste i mennesket. Det er på tide å avsløre porno, pisker og grupper. Dette er uttrykk for sider ved vår menneskelige natur vi skal vende oss bort fra ikke stimulere. Alle lyster og fantasier bør ikke leves ut selv om Sigmund Freud mener det. Porno, pisk og grupper står for det motsatte av hva kjærlighet er. Det handler om å dominere, om å erobre, ta og fornedre. Eksklusivitet blir byttet ut med tilgjengelighet, noe verdifullt blir gjort billig. Tilliten, tryggheten og kjærligheten byttes ut med prestasjonsangst, egoisme og grådig begjær.

Den gode sexen har man ikke sammen med tilfeldig forbipasserende en lørdagskveld, den er eksklusiv.

Jeg tror at mange har oppdaget den gode sexen. Vær glad og takknemlig for det, elsk kona og mannen din og ikke la deg affisere av all den løgnen som vil lede deg bort fra lyset og inn i den desperate søken etter noe en aldri blir mett og utørst av. Det stummende mørke er godt kamuflert av sexologer og ulike medier som først og fremst er ute etter pengene dine, men som ikke nøler med å stjele sjelen din også.

 

Hvorfor Frokostklubben?

Det var litt merkelig å spise frokost hjemme idag etter en drøy måned med frokost ute i det fri sammen med mange andre mennesker. I år ble det tilsammen 31 (8 mindre enn i fjor og 10 mindre enn for to år siden) turer i stort sett godt sommervær.  Hverdagen er her igjen og det kjennes godt etter en sommer vi vil huske lenge. Vanligvis lager jeg oppsummeringer og referat fra de ulike turene på denne bloggen men denne gangen blir det litt annerledes.

Sol over Tjåland

Sol over Tjåland

 

En del folk undrer seg over at vi velger å reise på tur hver morgen. Noen lurer på om ikke dette er slitsomt og stressende. For oss oppleves ikke dette som en forsakelse eller ett offer på noen måte. Som familie opplever vi at frokostklubben gir oss utrolig mye, i det følgende skal jeg forsøke å redegjøre for dette.

“Enhver klodrian kan beundre Hardanger, men kom til Jæderen, her har vi natur for viderekomne», sier Alexander Kielland etter denne sommeren fornemmer vi muligens hva den store dikter mente. Natur er en av fire kjerneverdier i frokostklubben. «En av de viktigste oppgavene som fins er å la barn få oppleve natur enten man er foreldre, lærere, politikere eller generalsekretær i FN», skal Kofi Annan ha sagt. Kanskje er det å la barna få oppleve naturen viktigere enn noen gang. Vi lever i en tid der naturen er truet på mange måter, mange mener at mennesket utgjør den største trusselen. Det som tidligere var en symbiose basert på gjensidig avhengighet har utviklet seg til et parasittforhold. Naturen er i ferd med å bli fremmedgjort. En av visjonene bak frokostklubben er at barn og voksne skal bli glad i naturen. I år har barn og voksne kjent sola i ansiktet, de har kjent strømmen fra havet rundt anklene, de har sett sine fotspor i sanden og kjent lukten av granbar i skogen og mye mer. Mitt håp er at summen av alle inntrykk og sanseopplevelser har ført til en større kjærlighet til skaperverket som vi har blitt satt til å forvalte på best mulig måte. Mennesker som blir glad i noe ønsker å beskytte og ta vare på det dem er glad i, slik er i hvertfall jeg skrudd sammen. Tenk om frokostklubben har vært noe som har vært med på å styrke bevisstheten rundt akkurat dette.

En smak av himmelen

En smak av himmelen

Fellesskap er kanskje den viktigste ingrediensen i frokostklubben etter mitt syn. I år som i de foregående år har det vært et privelegium å bli kjent med så mange flotte mennesker. Det har siden oppstarten vært ett jevnt tilsig av nye frokostklubbere og det er selvsagt utrolig gledelig. Jeg tror det er viktig ikke bare for barn men også for voksne å bli kjent med nye mennesker. I møte med nye mennesker møter vi nye perspektiver, synspunkter, oppfatninger og ikke minst livshistorier, det beriker livene våre.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

Noen ganger sier bilder mer enn ord.

 

Personlig synes jeg den sosiale atmosfæren i frokostklubben denne sommeren har vært positiv og god. Mitt inntrykk er at folk er høflige, imøtekommende, hjelpsomme, tålmodige og smilende. Jeg tror barna opplever fellesskapet som trygt og stimulerende. I år har jeg spesielt lagt merke til at ungene i større grad er i stand til å ta sosiale initiativ. Min opplevelse er at ungene ikke lenger er avhengig av en voksen igangsetter for å komme igang med leken. Ungene har gjentatte ganger selv vært igangsettere og flere ganger ser de selv mulighetene som ligger i miljøet, jeg blir oppriktig glad når jeg ser unger som bruker kreativiteten sin til å utforske og lage nye leker.

Nettopp lek er særdeles viktig, noen ganger undres jeg over hvor lite vi voksne leker. I leken oppstår spontane øyeblikk, vi ler, fryder og gleder oss. I leken lærer vi regler, tolker kroppspråk og samhandler. Leken er en av våre viktigste sosialiseringsarenaer. Den gamle filosofen og katolikkenes fremste tenker Thomas Aquinas går så langt at han sier at «leken er nødvendig i menneskenes liv». Engasjement innlevelse og hengivenhet er nødvendige ingredienser i den gode leken, dette har vi sett mye av i sommer.

Glede, fryd, latter.

Glede, fryd, latter.

«Kvifor er folk så uglade? Dei gjeng og ventar si glede frå andre, dei skulle sjølv glede andre, så vart dei glade», sier Arne Garborg. Det er fryktelig godt sagt. Vi mennesker er skapt til fellesskap med andre mennesker, å leve i isolasjon er svært uheldig for oss. I fellesskapet handler det vel så mye om å gi som å få. Det handler om å være tilstede, om å lytte, om å oppmuntre, hjelpe, inkludere. Mange av disse tingene preger fellesskapet i frokostklubben, derfor blir jeg glad og opplagt av å være der.

Å føle seg ensom er vanlig i våre dager, en svensk undersøkelse konkluderte nylig med at 6 av 10 svenske tenåringsjenter følte seg ensomme. Folk har over 1000 venner på facebook og 300 følgere på instagram men ingen dype relasjoner. Mange lengter etter fellesskap som handler om mer enn å vise frem den ny designerstolen eller dagens middag. Samtidig med dette opplever mange voksne men også barn at mennesker rundt er mer distanserte. Det blir vanskeligere og vanskeligere å få konsentrert oppmerksomhet ettersom skjermene forsyner oss med nye oppdateringer og likes.

Facebook og Instagram har gjort frokostklubben mulig, men mitt inntrykk har vært at disse formiddagene har vært kjærkomne pusterom og pauser fra skjermene våre. Vi har vært tilstede, sammen. Jeg vet at vi har knyttet nye relasjoner og styrket allerede etablerte relasjoner iløpet av denne sommeren. Guttene våre har fått nye kamerater og venninner som de avtaler å treffe etter at frokostklubben er ferdig. Jeg håper at flere sitter igjen med slike erfaringer.

IMG_0434

«Å gifte seg, stifte familie, ta imot barna som kommer, sørge for dem i denne usikre verden og kanskje til og med lede dem litt, er etter min mening det største som overhodet kan lykkes for et menneske», sier Franz Kafka. Familien er grunnsteinen i samfunnet. » En familie som holder sammen er uovervinnelig», sier Bjørnstjerne Bjørnsson. Jeg tror at alle nabolag, samfunn og stater er avhengig av velfungerende familier som holder sammen. Jeg blir rørt og glad når jeg ser ektepar som har det godt sammen og barn som har det godt sammen med sine foreldre. For oss har frokostklubben blitt en ting vi gjør sammen som familie. Her spiser vi, snakker vi og leker sammen. Mitt håp er at frokostklubben kan være en arena der familiebånd styrkes, der foreldre og barn bygger dypere relasjoner.IMG_9841

Jeg kunne sagt mye mer om hva forkostklubben gir oss men nøyer meg med dette. Vi i familien Mong er godt fornøyd som dere forstår med årets sesong og gleder oss allerede til Frokostklubben 4.0. På gjensyn!

 

 

 

Frokostklubben 3.0

Frokostklubben 3.0 har allerede holdt det gående en god stund nå og det er på høy tid med en oppdatering. Forventningene foran årets sesong har som vanlig vært høye men har så langt blitt innfridd med god margin. Været har vært aldeles upåklagelig og vi har virkelig fått merket den globale oppvarmingen på kroppen, dette må være framsiden på medaljen. Vi har vært en solid gjeng fra dag 1. Grunnfjellet består av Tu folk men også folk fra andre steder på Bryne har blitt med, det synes vi er veldig gøy, noen dager har helt nye dukket opp noe som er enda gøyere. Den første fasen av frokostklubben har vært noe oppstykket ettersom vi reiste på ferie og består derfor av to bolker. Til tross for noe svakere kontinuitet enn ved foregående sesonger synes vi ikke dette har gått ut over kvaliteten. Foruten en tur til Hardanger i slutten av juli kommer forkostklubben 3.0 til å gå sin gang gjennom hele sommeren. Vi voksne har merket at igangsetting og læring av leker og konkurranser ikke har vært fånyttes, mange av de litt eldre barna har etter min mening blitt veldig flinke til å ta initiativ og organisere. Ekstra kjekt er det å se at barna ser muligheter i miljøet og lager leker og konkurranser selv, kreativitet er en grunnpilar i frokostklubbens verdisett.

Klatring og løping i sandskråninger.

Klatring og løping i sandskråninger.

Mandag 23.6 var premiere dag. Vi tenkte litt «safety first» og satte kursen mot Øksnevad skogen. Vi ble en god gjeng og ungene koste seg i tauene ved gapahuken. Vi voksne satt inne i gapahuken og snakket over rykende varm kaffi. Diskusjonen nådde sitt høydepunkt ta temaet var kjønnsrollemønster og oppgaver knyttet til dette. Etter en stund lekte vi boksen av, her var engasjementet på topp både blant store og små.

IMG_9336

1,2,3 hopp!

1,2,3 hopp!

Dagen etter gikk turen til ærverdige Tinghaug. Da vi endelig nådde toppen var det deilig med frokost og påfyll av væske. Etter frokost utforsket vi tyskerbunkeren og nøt utsikten over verdens beste by, før vi bestemte oss for å gå videre til Krosshaug. Undertegnede uttrykket skepsis til å krysse et beiteområdet med en masse kviger og kyr, men Marianne og Liv Anny var klokkeklare på at skepsisen var ubegrunnet. Etter en kort diskusjon ruslet vi over jordet. Litt anspent gikk jeg med raske skritt med blikket festet mot korset. Det viste seg at damene hadde hatt rett selv om baktroppen nok opplevde kyrne som vel innpåslitne. Ved Krosshaug leste vi litt og fortalte litt før vi snudde og gikk tilbake igjen. Etter å ha kommet velberget over på andre siden slappet vi av i solen og diskuterte lærerstreiken, alle var enige om at lærere er noen supre mennesker som fortjener høyere lønn og som absolutt har gjort seg fortjent til litt avspasering. Det ble også konkludert med at privat sektor ikke når offentlig sektor til anklene. Når alle konklusjonene var på plass ruslet vi fornøyde hjemover.

IMG_9351

Godt fellesskap

I tyskernes solide byggverk

I tyskernes solide byggverk

På den smale vei med korset i siktet.

På den smale vei med korset i siktet.

Dag 3 ble litt av en dag i frokostklubben for nå kom sommerværet for fullt. En hel bøling kjørte kolonne til Gruda med badetøy i bagasjerommene. Det er noe fint med Gruda. Gruda ligger sentralt men allikevel så skjermet. Når en kjører inn mot Gruda og ser gårdene og de velstelte hagene så er det som om freden senker seg i bilen, vi har valgt å kalle denne freden for «Grudafreden». På Gruda råder det enkle livet,man lever av jorda, det er stille og kyr og hester beiter på de grønne slettene, selv om ufreden er rett rundt hjørnet er det som om materilaisme, pengejag, helsehysteri og statusjag ikke eksisterer her.

Grudafreden

Grudafreden

Vi valgte å gå rundt Grudavannet før vi slo oss ned på en liten sandstrand rett i vannkanten. Etter frokost hoppet vi i det som må karakteriseres som «drav»skittent vann. Etter utallige hopp fra flytebrygga måtte vi under håndkleet. Da vi hadde fått tilbake varmen var det klart for Grudaløpet, første mann rundt vannet. Det ble en durabelig batalje der innsatsen og ståpåviljen gjorde inntrykk på en kroppsøvingslærer. Etter løpet hadde ungene fått blod på tann så vi fortsatte med sprint, nå ville også de voksne være med. Dagens høydepunkt var duellen mellom Miriam McNicol og Kjetil Wetteland, begge tok ut alt men Wetteland viste at de gamle fortsatt er eldst. Etter at ungene hadde sprintet fra seg forsvant de inn i skogen der de fant et gammelt sandtak, her fantes nye muligheter. Vi voksne slappet av i solen og var glade over å være til.

Fryd og glede

Fryd og glede

Vi fikk mersmak på bading og tok derfor turen til Borestranda dagen etter. I fantastiske omgivelser nøt vi frokosten vår før de ivrigste sprang og hoppet i bølgene. Etter at de hadde fått varmen, rigget lærer Olsen opp et fotballmål og en ny VM kamp var igang. Full innsats, taklinger, skudd og driblinger det var nesten som å være på Cobacabana. Etter fotballkampen løp barna i sandskråningene før det slo seg til ro med å bygge sandborger med vollgraver. De aller minste puslet med spann og spade. Vi voksne koste oss på teppene mens gårsdagens VM kamp ble analysert.

IMG_9429

 

Frokost ute er digg!

Frokost ute er digg!

Denne badekåpa er i flittig bruk denne sommeren

Denne badekåpa er i flittig bruk denne sommeren

1 juli satte vi kursen mot Melsvatnet nok en gang i godt sommervær. Etter en god tur satte vi oss ned og spiste frokost før ungene fikk av seg klærne i en fart. Noen av guttene insisterte på at vannet var glovarmt. Etter bading var det duket for steinkasting. Konseptet går ut på at steinen skal kastes inn i en pyramide som er tegnet i grusen, jo høyere en kaster i pyramiden ut å havne utenfor jo mer poeng får man. Også her var innsatsen og ikke minst konsentrasjonene upåklagelig. Etter en lang seanse med presisjonskasting begynte vi å traske hjemover.

One happy family

One happy family

Konsentrasjon

Konsentrasjon

IMG_9485

Neste dag tok vi turen til Refsnesstranda men denne gangen hadde meterologene bommet relativt grovt. I frisk bris og 12 grader ble det kaldt i shortsen. Løsningen ble friidrettsstevne umiddelbart etter frokost, det skal også nevnes at noen faktisk rakk og bade i mellomtiden. Vi ble vitner til flere interessante øvelser, sprint, langløp, bakkeløp, stafett og lengde. Barna løp og hoppet mens vi voksne heiet, målte og motiverte. Resultatet ble mange flotte prestasjoner og trøtte bein.

De minste i livden

De minste i livden

Mike Powell i farta!

Mike Powell i farta!

Bakkeløp, lærer Olsen på toppen

Bakkeløp, lærer Olsen på toppen

Etter en kort pause delte vi inn i to lag og spilte fotball, Brasil vant til slutt den jevne bataljen mot Argentina med 3-2 etter to scoringer av Neymar og en av Oscar, mens Messi og De Maria scoret for Argentina. Etter kamplsutt gikk vi nokså utslitte mot bilene. Etter lunch reiste vi på ferie og ble borte til 13.7, i denne perioden ble det tatt initiativ til frokostklubb i Kleppelunden, rapportene konkluderte med at familien Sandsmark hadde hatt det kjempefint.

Neymar og Oscar

Neymar og Oscar

Mandag 14.7 startet vi på igjen, denne gangen gikk turen til Orrestranda. VM finalen hadde satt spor hos familien Mong, både Kaleb og Levi sov da Corollaen putret ut av gårdsrommet. På Orrestranda koste vi oss med god frokost før morgenbadet. Etter badingen ble det løping i sandskråninger og fotball for de eldste mens de yngste koste seg med spann og spader. Vi voksne drøste, jeg ble oppdatert på det svenske skattesystemet, morfinens virkninger og mye mer. Da det begynte å dryppe lett fra himmelen ruslet vi mot bilene fulle av sand.

Badeløver

Badeløver

Ett klassisk frokostklubb syn

Ett klassisk frokostklubb syn

Med krysset i blikket!

Med krysset i blikket!

Idag regnet det da vi stod opp og flere i Mong familien fryktet at det «bare» ble oss idag. Vi tok grundig feil, 8 biler parkerte ved Njåskogen. 1 av bilene hadde vi ikke sett før noe som var ekstra hyggelig. Da jeg etter en kort introduksjonssamtale kunne konstatere at fruen i familien hadde 50 NM gull, steg stemningen enda noen hakk. Etter ca 0,7 km gange tok vi inn i skogen. Det første som skjedde var at vi oppdaget en padde som flere av barna ville holde i hendene. Heldigvis hadde vi med oss journalist og redaktør Øyvind Sandsmark som straks advarte mot den norske padden som hadde ryggen full av giftige kjertler, padden kom seg raskt i sikkerhet.

IMG_9698

Etter frokost lekte vi gjemmeleken og 1,2,3 rødt lys før vi satte punktum med konglekasting. På vei hjemover konkluderte vi med at det ikke finnes dårlig vær bare dårlige klær.

Dagens mester

Dagens mester

 

IMG_9708

Vi for vår del har storkost oss til nå og synes at det er kjempestas at så mange vil være med oss på tur. Vi håper godværet fortsetter og gleder oss til nye frokostklubb øyeblikk!

Hva skal vi med Syden....

Hva skal vi med Syden….

Lyset fra Himmelen ned til oss!

Lyset fra Himmelen ned til oss!

Oppgave Idrett og samfunn 2ifb, Kropp, makt og press.

Les denne artikkelen som er hentet fra Bergens Tidende og som ble publisert i 2011.

Unge jenter sliter med livskvaliteten

Tenåringsjenter har så store kroppslige komplekser at det går ut over livskvaliteten.

- Jenter har et mer negativt kroppsbilde enn gutter. De er mindre fornøyde med seg selv, sier forsker Kristin Haraldstad.

Hun har undersøkt helserelatert livskvalitet og smerter hos barn og unge i sitt doktorgradsarbeid ved Universitetet i Bergen.

Haraldstad fant markant forskjell i opplevd livskvalitet mellom gutter og jenter. Livskvaliteten var lavest hos ungdom mellom 16 og 18 år.

BMI ikke avgjørende

Undersøkelsene ble gjennomført på 20 skoler på Østlandet, der elever mellom åtte og 18 år deltok. Elevene ble blant annet spurt om fysiske og psykiske plager, selvbilde og trivsel på skolen og hjemme. Langvarige smerter, mobbing og et negativt kroppsbilde påvirket barn og unges livskvalitet. Negativt kroppsbilde forklarte mest av variasjonen i opplevd livskvalitet.

Studien viste ingen sammenheng mellom BMI og livskvalitet.

- Du kan ha et dårlig kroppsbilde selv om du er slank. Det er din egen opplevelse av deg selv som har noe å si, sier Haraldstad.

Videre fant hun at jenter oftere enn gutter opplever å ha langvarige smerter.

- Flere jenter har vondt i hode, mage og rygg, sier Haraldstad.

- Negative kommentarer

Venninnene Frida Rød (17), Helene Hollevik (16) og Eline Garen (16) er ikke overrasket over at jenter er så kritiske til egne kropper. 

- Det er ikke rart, når TV og media fremstiller jenter så perfekt som de gjør. I musikkvideoer er jenter alltid lettkledde og slanke, mens guttene har klær på seg, sier de. Selv er det opptatte av utseendet, men opplever ikke slankepress.

- Jeg vet at veldig mange opplever kroppspress. Det er jenter som trener mye og alltid har negative kommentarer om seg selv, sier Hollevik.

- Jeg hører ofte tynne jenter klage over at de er for tykke, sier Rød. De tre tror kommentarer fra guttene også kan bidra til negativt selvbilde hos jentene. – De kan kommentere helt tilfeldige jenter på gaten. Om de er tykk, om de har fine former og pupper, om de har for lite eller for mye sminke. Det skal ikke være lett, sier de.

Pornofisering

Runi Børresen er ekspert på spiseforstyrrelser og forebygging ved Høyskolen i Buskerud. Hun mener en av årsakene til dårlig selvfølelse blant unge jenter er pornofisering av en hel generasjon. Det som for få år siden ble sett på som lett porno, er i dag normalt for jenter i tenårene.

- Mange strekker seg langt veldig langt og tøyer grensene for hva de ønsker å være med på. Glamourmodeller er blitt legitimt og det er nærmest et krav at alle skal ha et seksualliv – også ungdom tidlig i tenårene. Objektifiseringen av kroppen kan føre til at egenverdet og selvrespekten brytes ned, sier Børresen.

Vanskelig pubertet

Ifølge førstelektoren knytter jenter egenverdet sitt til kroppens form og størrelse i langt større grad enn gutter. Perioden mellom 16 og 18 år er spesielt vanskelig, da puberteten fører dem lenger bort fra det kvinnelige kroppsidealet.

- Guttene vokser seg inn i idealet. De blir høyere og sterkere, og legger på seg muskler. Jenter i puberteten legger på seg fett som fjerner dem fra idealet om å være smal og tynn, sier hun.

Ingen motkultur

Slanking og kroppsfiksering er likevel ikke forbeholdt tenåringsjenter. Mange foreldre er også svært opptatt av å holde seg slanke og veltrente. Hvis dette fokuset blir altoppslukende kan det påvirke i feil retning, mener Børresen.

- Voksne er fanget i den samme kulturen. I mindre grad enn tidligere danner de en motvekt til presset unge opplever utenfor hjemmet, sier hun.

Børresen anbefaler foreldre å være bevisste sin rolle og bygge opp selvfølelsen hos barna fra de er svært små.

- Det aller viktigste er at foreldre og andre voksne er bevisste på hvordan de omtaler sin egen og andres kropp. Hvis man f.eks. latterliggjør overvektige sender det et veldig sterkt signal til de unge, sier Børresen.

 

Oppgaver:

1. Hva vil du si er det viktigste i denne artikkelen?

2. Runi Børresen sier i artikkelen at kroppen har blitt objektifisert, hva vil det si? Hvilke konsekvenser får et slikt dualistisk kropssyn?

2. Hva må gjøres for å endre situasjonen som blir beskrevet i artikkelen?

When you walk alone

Jeg sitter på jobb, har masse jeg skulle hatt gjort men klarer ikke foreta meg noe. Arbeidsgleden og overskuddet som har båret meg frem de siste ukene er borte. I natt sov jeg lite og urolig. Jeg er trett, frustrert og oppriktig lei meg. Bilde av Gerrard som sklir virker å være limt til netthinnen, jeg blir ikke kvitt det, det rir meg som en mare, det hjemsøker meg og blir bare avløst av en ekstatisk Mourinho som slår som besatt på sitt hjerte av stein og skriker mot sine egne. Jeg har kone, barn og Jesus, det er mange ting som er viktigere enn fotball, skuffelsen, sinne, frustrasjonen, sorgen alt sitter der likefullt.

Sklir

Siden vi slo Fulham begynte et håp og spire inni meg, et håp om gull, et håp om oppreisning etter år med ydmykelser og nederlag. Denne troen på størrelse med et sennespsfrø har vokst seg til et tre som har strakt sine greiner utover Norge og hele verden, en skare av håpefulle har i løpet av våren fått troen på at det virkelig kan skje, i år. Håpet vårt har blitt legemliggjort gjennom vår trofaste leder det siste tiåret. Steven Gerrard har vært en åpenbaring i sin nye dype rolle på midtbanen. Derfra har han ledet sine disipler med kløkt, tålmodighet og dristighet. Han har vært som de gamle generaler som de store ledere fordi han har stått fremst i frontlinjen han har ledet med sitt eksempel. På sidelinjen har Brendan Rodgers gitt sine instruksjoner og oppmuntringer. Som en far har han gitt spillerne trygghet og frihet, de har sprudlet denne våren, fra den enkle lokale backen John Flanagan til superstjernen Suarez. De har gjort Rodgers ideer levende og satt sitt personlige stempel på en fotball jeg ikke har sett maken til i mitt liv som Liverpool supporter. De har gitt oss gleden tilbake «we had Heighway on the wing, we had dreams and song to sing» har blitt til presens og Sterling.

Believe

Transformasjonen har vært bemerkelsesverdig lite avhengig av penger. Foruten Mignolet og Sakho er laget det samme som karret seg til en syvendeplass ifjor, Alberto, Aspas og Moses har vært haleheng. Det har vært fortellingen om Askeladden som nedkjempet ikke ett men to kapitaltroll inntil igår.

Money

Allerede etter ett og ett halvt minutt kunne vi se konturene av kampforløpet. Mark Schwarzer,  Cæsar Azpilicueta og Ashley Cole tok seg fryktelig god tid. Chelsea klarte det ingen andre med unntak av Southampton har klart denne sesongen nemlig å motstå stormløpet. De brukte minutter på innkast og utspark, Liverpool klarte ikke drive opp tempoet, de fant ikke rytmen, de løp for hente ballen til Cole og Schwarzer som skulle sparke ut eller kaste inn. På sidelinjen stod en fornøyd Mourinho og betraktet klokka som nærmet seg halvtimen. Ute på gressmatten løp en tålmodig Mark Atkinson, han lot kynismen vinne, å bevisst hale ut tiden er regelbrudd, det er også brudd på fairplay, Atkinsons sanksjon var å vifte med klokka, resultatet ble tre minutter tillegg i først og fire på slutten av kampen.

Mark_atkinson

0-0 hadde vært et utmerket resultat for oss. Hele omgangen var Gerrard brilliant han vant baller og vendte spillet tålmodig og profesjonell. Et fatalt øyeblikk endrer alt, og Chelsea er foran, frustrasjonen og sinnet pulserer i hele kroppen mens Ba kneler foran sine egne fans. Gerrard henter ballen og marsjerer tappert mot midtsirkelen, jeg har lyst til å gråte, den største for meg som ikke fikk oppleve Dalglish, har nettopp pulverisert sin egen drøm. The Kop svarer med å hylle sin kaptein men det hjelper ikke, Gerrard går sønderknust i garderoben, lederen som oppildnet sine medspillere etter City kampen med en profeti han selv har gjort til skamme, det er fortvilende.

Gerrard

Andre omgang blir en ren lidelse der alle forutanelser blir bekreftet.En tydelig preget Gerrard prøver og prøver i andre omgang men skuddene går utenfor, blir blokkert eller plukket opp av en 41 år gammel australiener. Også den upressede headingen fra 9 meter går i klypene, det vil seg ikke.  Mourinhos menn forsvarer seg godt, de ligger konstant med 10 mann bak ballen, bare Ba jager litt lenger fremme. Liverpoolspillerne blir mer og mer frustrerte de går opp for dem hva som er i ferd med å skje. Ikke siden Inter på 60-tallet har vi sett en slik perfeksjonert kynisme. Matic, Cole og den nye tsjekkeren leverer ett forsvar spill som trolig gir Drillo en følelse av at noe tross alt må være hellig. For første gang denne sesongen møter Liverpool ett forsvar som for dem virker å være ugjennomtrengelig. Når sluttsignaler lyder går de duknakket i garderoben, mens ett tappert The Kop synger salmen som vi alle kan. You`ll never walk alone runger på stadion, nede på gressmatta går allikevel en mann som føler seg mutters alene, klapp på skulderen og oppmuntrende ord hjelper ikke denne ettermiddagen, Steven Gerrard er ensom midt i en folkemasse på 40 000 som elsker ham. Gerrard får erfare sannheten vi alle innerst inne kjenner, noen ganger går vi faktisk alene. Bilde skjærer i hjertet, eldstemann på snart sju skjønner at dette er trist, kona mi får også vondt av denne lokale helten som nesten vant prinsessen og halve kongeriket.

Inter

Etterpå blir det vanskelig å snakke, ungenes mas blir bare en vak tåke. Det er verre en Cantonas scoring i 96, det er verre enn Mersons i 91 og Cechs redning for to år siden. Å tape for Ferguson og Graham var grusomt men det var managere med verdier og noen prinsipper. Ferguson ville aldri tillatt sine spillere det Chelsea spillerne ble oppfordret til igår. Måten alt skjer på igår gjør tapet til det verste i min tid som Liverpoolsupporter. Det føles så urettferdig, det føles som om det destruktive tok kvelertak på det konstruktive som om mørket atter en gang kvalte lyset.

Cantona

På Barcelonas sesongbilletter kan man lese «velkommen til lidelsen», vi som har vært liverpoolsupportere en stund vet etterhvert hva dette innebærer. Brendan Rodgers og hans spillere har all grunn til å være stolte av det de har levert denne sesongen uansett hvordan det går i de neste kampene. For min del er imidlertid synet av en Vincent Kompany med Premier League trofeet hevet med vi noen fattige mål bak, nærmest uutholdelig. At Stevens Gerrards manglende fotfeste skulle bli avgjørende i et av de mest spennende drama i engelsk fotball er ikke annet enn utrolig bittert og trist. Idag sørger jeg over mannen som har gledet oss så mange ganger, jeg håper inderlig at du får din revansj!

Gerrard_2

Pappa har Jesus i lommen

Den eldste sønnen min Levi går annenhver onsdag på noe som heter Elna klubben. Elna klubben ble startet av nettopp Elna på Kåsen/Tu for snart førti år siden. Idag som en gang på 70-tallet tusler pjokker og småjenter til Tu skule for å møte Elna og etterhvert medhjelperne hennes. På Elna klubben fortelles det om Jesus og de synger sanger om Jesus. Noen av de mennesker som har bodd og bor på Tu møtte og møter Jesus første gang på Elna klubben.

Kåsen

 

Etter andakt og sang er det tid for lek og det ungene kaller for «laging». Hver gang blir ungene oppmuntret til å skape noe på egenhånd veiledet av voksne som har lang erfaring med å skape. De jobber med ulike materialer, papp, lim, filt, papir, pipestilker, tre, bomull og mye annet. Sluttproduktene er langt fra perfekte men ungene ser veldig fornøyde ut med det de har fått til. Kontrasten til skjermer er slående. Guttene er som regel ferdig først, de virker ikke å være så opptatt av detaljer. De synes tidlig at «det er godt nok». Når det er godt nok spiller de sjakk, et manuelt fotballspill eller andre brettspill.

Skaperglede

Skaperglede

 

Avslutningsvis arrangeres det en slags minibasar, der ungene kan vinne noe, dette kan være alt fra viskelær til små figurer, jeg vet ikke hvor Elna, tannlegene og doktorene kjøper disse tingene, men når de kobles sammen med belønning får de oppsiktsvekkende høy verdi for ungene. Utifra oppmøte i et ganske lite klasserom i en brakkebygning på Tu skule konkluderer jeg med at ungene koser seg her. Jeg har mange ganger blitt forbauset idet har jeg entret klasserommet, det er så rolig, så fredfullt mot formodning.

Igår syklet jeg og Elia, Levis lillebror på snart fem bortover mot Tu skule for å hente storebror. På veien treffer vi tre jenter som stolt viser frem det de har laget denne gangen. Det er en kurv med masse kunst på. I kurven ligger det bløt bomull og karsefrø. Alle som har gått på skole og har vært med i kristent barnearbeid har gjort dette noen ganger. Karsen som etterhvert spirer frem skal minne oss om livet, håpet sennepsfrøet som kan bli til et digert tre om du vil, for disse jentene er det første gangen, de skal forsøke å få noe til å gro. Frøene er avhengig av dem, de har fått et ansvar.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Levi laget den minst utsmykkede kurven. Men det er jo det oppi som teller.

Vi treffer Levi på gangen utenfor klasserommet. «Se hva jeg har vunnet», sier Levi og smiler, han holder noe som ligner en pokal i hånden. «Få se» sier jeg og Elia i kor. Pokalen er noe som ligner en krystall med et bilde av Jesus inni. Jesus har gjeterstav og mange sauer rundt seg i den ene armen holder han en sau. Vi som har gått på søndagskole og guttelag vet instinktivt at sauen Jesus holder  hånden har gått seg bort men har blitt funnet igjen av gjeteren. «Den lyser i mørket», utbryter Levi. «Kom vi må skynde oss hjem og prøve». Jeg putter Jesuspokalen i lomma mens Levi kler på seg. «Har du husket på Jesus?» sier Levi idet vi går ut utgangsdøra.»Det kan du være sikker på» sier jeg. «Pappa har Jesus i lommen» sier Elia. «Og i hjertet» legger jeg til i et lyst øyeblikk. «Han er med overalt» sier en annen far som venter på datteren sin.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Denne har de ikke på tannlegekontoret.

Har jeg Jesus i lommen? Spørsmålet kverner i hodet på vei hjemover. Hva er det som pleier å ligge i lommen min? Det er nøkler, penger, kredittkort og mobiltelefon. Dette er ting jeg trenger for å oppnå noe, det er midler. Jeg trenger nøkler for å komme inn, penger for å kjøpe det jeg trenger eller har lyst på, mobiltelefon for å ringe eller sende beskjeder. Har Jesus blitt redusert til et middel for å oppnå noe? Er Jesus en som skal fylle behov? Er Jesus et forsikringspapir jeg har i baklommen?

Lommer

En trenger klær for å ha lommer. Klær skiftes og tas av. Er det slik med Jesus også. Er han en vi har på oss ved passende anledninger og tar av oss når det blir for varmt ? Er det bare når det er kaldt og surt at jakken er god å ha?

Forskjellen mellom lommen og hjertet er stor. Mens lommen er et tomrom, er hjertet selve livskilden i menneskekroppen. Fra hjertet strømmer oksygenrikt blod til alle kroppens organer og muskler. Uten hjertet er vi fortapt. «Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med meg.» Står det i åpenbaringsboken. «Når Jesus kommer og banker på mitt hjerte og spør om han kan få komme inn, da svarer jeg ja det kan du gjerne….sang vi på barnelaget, på søndagskolen og på guttelaget. Det høres kanskje banalt ut, men det er sant. Jesus vil komme inn og bli ett med oss, han vil ikke være i lommen han ønsker et intimt fellesskap med deg og meg. Han vil være i sentrum, i hans fellesskap strømmer livet ut. Ordet har blitt kjød, «han er min brudgom jeg er hans brud».

Hjertet

Midt i den travle hverdagen, kan Gud tale til oss, jeg liker å kalle det drypp fra himmelen. Nå som før kan Gud bruke de minste og de som folk ikke holder for noe. Igår var det en femåring. «Pappa!» utbryter Elia idet vi parkerer syklene i boden. «Ja» svarer jeg. «Ligger hjertet i lommen?»

Himmelen

Takk KS!

Det har lenge pågått en debatt omkring lærernes arbeidstidsbestemmelser. I forhold til dette kan en mene masse. Mye har vært sagt og skrevet og i skrivende stund er saken i ferd med å bli utdebattert. Mitt innlegg handler ikke først og fremst om hvorfor jeg som lærer bør ha de ferieordninger som jeg har idag. Innlegget mitt handler om prosessen og konsekvensene av den prosessen KS utløste med sitt forslag. Hvordan prosessen har blitt ført i maktens korridorer vet jeg lite om, det jeg mener å ha fått et innblikk i, er hvordan denne prosessen har blitt ført av fotfolket, og hvordan dette har virket.

KS

Kampen mot KS har blitt kjempet med demokratiets og ytringsfrihetens fremste våpen, nemlig ordet. Jeg er imponert over mange av de argumenter og resonnement som har blitt ført i pennen av vanlige lærere. Lærerne har brukt ord, bilder og til og med filmer for å illustrere sine poeng. De sosiale mediene har vært hovedkanalen for å øve innflytelse, lærerne har vist seg oppdaterte, de har vært progressive, og aktuelle. Slik jeg ser det har denne kampen blitt kjempet av fotsoldater og ikke generaler. Utdanningsforbundets ledere må være stolte og kanskje kjenne seg litt overflødige etter denne prosessen.

Det meste av det som er sagt og skrevet synes jeg har vært preget av ærlighet og saklighet, på tross av sakens natur. Forslag som angriper vesentlige goder og verdier utløser alltid sinne, harme, oppgitthet og aggresjon. Ja det har vært sarkasme og ironi men mest som krydder og sjelden som hovedingrediens. Måten denne kampen har vært kjempet på gjør meg stolt. Jeg er stolt av å være en av lærerne.

Lærerne har vært der folk er.

Lærerne har vært der folk er.

Min opplevelse er at denne saken har forenet oss, den har styrket et kollegialt fellesskap som går på tvers av skoler og kommunegrenser. Det viktigste mener jeg allikevel handler om bevisstgjøringen. Gjennom denne prosessen tror jeg mange lærere og ikke minst våre omgivelser har blitt bevisst på hva lærerens rolle i samfunnet går ut på. Det er det dette innlegget handler om.

Det å være lærer er ikke noe en gjør for å motta lønn, for mange er læreryrket et kall, det er en livsstil. Vi lærere er ikke bare kalt til å formidle kunnskap, vi er kalt til å lede unge mennesker, vi er kalt til å utruste dem til et liv i det norske samfunnet. I skolen skal vi tilegne oss viktig kunnskap, men skolen er også en viktig dannelses arena. I skolen formes fremtidens nordmenn. Som lærer er jeg ikke bare en kunnskapsformidler, jeg er leder, veileder, oppmuntrer, samtalepartner, medmenneske og innpisker. Det viktigste er kanskje ikke det en sier men hvem en er og hva en gjør. Vi er kalt til samfunnets viktigste oppdrag. Vi har blitt gitt et stort ansvar. Vi er forbilder og leder gjennom vårt eget liv og eksempel.

Ledelse, relasjoner og samspill

Ledelse, relasjoner og samspill

Som lærer er det ikke rom for å «ha en dårlig dag». På jobb er vi nødt til å være opplagte, imøtekommende og engasjerte, det er kun det elevene våre fortjener. De dagene vi ikke klarer å være dette er vi et samtale emne rundt middagsbordene i bygd og by. Å være lærer handler om å bli eksponert både på godt og vondt.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Som lærer lever en tett på andre. Her er gode kolleger og elever på tur i England november 2013.

Å være lærer handler om et liv i konstant bevegelse og forberedelse. Fagene endrer seg, kunnskapen tar nye steg i nye retninger, elevene og foreldrene forandrer seg, hjelpemidlene, metodene, verktøyene og ikke minst læreplanene endres i takt med samfunnsutviklingen, å være lærer er å være i endring. Et lærerliv er et liv i nysgjerrighet, hva er elevene opptatt av idag i februar 2014? Hva slags musikk hører de på? Hva slags filmer ser de på? Hva slags fritidsaktiviteter holder de på med? Hvilken idrett driver de med? Hvordan er miljøet de vanker i?Spørsmålene er mange men avgjørende for relasjon og læring.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Quizen fra samme tur. Skal en fenge trenger man kunnskap.

Som lærere er vi kalt til å gjøre vår ytterste for at andre skal utvikle seg. Når vi utvikler oss er det for at vi skal bli enda flinkere til å utvikle andre. Å være lærer handler om å jobbe for noe større enn seg selv, det handler om idealisme og mening. Dette står i kontrast til næringslivets grenseløse jakt etter såkalte vinnerskaller.

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok.....

Denne boka står til utstilling i skolebiblioteket vårt. Jeg spurte bibliotekaren om hun ønsket å bli en slik vinnerskalle. Hun var klar på at det ville hun ikke. Vi har kanskje nok…..

Prosessen i etterkant av arbeidstidsbestemmelsene tror jeg har gjort oss enda mer bevisst på vårt samfunnsoppdrag. Dette tror jeg også er tilfellet med samfunnet forøvrig. Tidlig i debatten ble noen av oss møtt med flir og kommentarer som: «Nå er det på tide at lærerne også begynner å jobbe som vanlige folk….» og lignende. Min oppfatning nå er at folk oppmuntrer oss til å stå på videre, noen går så langt at de anerkjenner oss og den norske skolen. I media blåser vinden utvilsomt vår vei. De store avisene har innsett at norsk skole ikke er så gal likevel. Det finnes kanskje ikke så mange mange lærere som klarer å være 30 forskjellige elevers drømmelærere, men det finnes mange gode lærere. Hva læreryrket innebærer har kommet godt til syne gjennom debatten som har pågått alt det ovennevnte har blitt formidlet gjennom debatten, det har både vi og omgivelsene hatt godt av.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

KS beskylder Stavanger Aftenblad for å være kjøpt og betalt av lærerne.

Å drive skole handler ikke om PISA og TIMMS resultater, det handler om så mye mer. Det er ingen tvil om at norsk skole har et stort forbedringspotensialet, vi kan bli bedre på alt. Idag vet vi at vi er gode på trivsel og inkludering, det er relativt lite mobbing i skolen selv om det er for mye, vår elever er selvstendige, de har evnen til å tenke kritisk, de er flinke til å danne relasjoner, de er flinke formidlere, de er kreative og initiativrike og de er gode til å samarbeide. I årene fremover skal vi bli bedre i matematikk, naturfag, fysikk og kjemi.

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

PISA undersøkelsen, hva måler den egentlig?

For å realisere potensialet i norsk skole trenger en flere enn lærere. En trenger foreldre, elever, ledelse, besteforeldre, næringsliv og politikere.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Å drive skole er et samspill mellom mange aktører.

Jeg skylder KS en stor takk, dere har utløst en massiv vitamininnsprøytning, prosessen dere har satt i gang har gjort oss mer bevisst på vår egen identitet, vi er stolte, omgivelsene forstår i større grad hva vi holder på med og hvilke utfordringer vi møter hver dag. Vi står mer samlet en noensinne. I ettermiddag tar jeg avspasering med god samvittighet i den tro at jeg gjør det samme i årene som kommer.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Drømmelæreren kan kun eksistere i et fellesskap i samspill.

Silo og saft, tru og misjon.

En av mine spillelister på Spotify inneholder bare sanger laget av noen lokale helter fra Hå som treffende nok kaller seg for Silo og saft. De fleste på Jæren forbinder nok Silo og saft med fest og rølp, det er ikke utenkelig at også bandmedlemmene har bidratt til det utbredte inntrykket. Selv har jeg aldri vært på konserter jeg har bare hørt materialet via høyttalere. Personlig mener jeg at Silo og safts innpakning og presentasjonsform slik den foreligger idag kaster et tåkete slør over innholdet.

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss...

Primitive rølper, eller lyriske samtidsskildrere, ettertiden vil vise oss…

Jeg kan si mye og mangt om det jeg har hørt men mitt hovedanliggende er at det i tekstene til Silo og saft finnes karakterer og tema som sier en del om det området vi bor i. Noen av Silo og safts linjer synes jeg virkelig tar deler av den jærske kulturen på kornet. At stemmene, overgangene og den instrumentale delen til tider muligens er under middels tar ikke bort sjarmen, humoren og ikke minst brodden i bandets tekster. Hvem har ikke en nabo som Finn? Finnes det ikke en Albrett både på Undheim og på Kåsen? Hvem er det som ikke av og til føler at de lever et «møkka kjedelig A4 liv»? Nå har aldri jeg kjøpt øl, men jeg synes jeg kan kjenne blikkene fra kafeen om jeg hadde gjort det. Hvem kjenner ikke på aversjonen mot byassen i pappas sølvgråe «BMW med lause bær og hvite Lacoste sko»? Ikke så rent få har også en bråte med tomme sjampoflasker i dusjen og kan betrakte kroppshårene i sluket. Silo og saft gjør som en annen favoritt fra «Haua» de skriver om situasjoner og holdninger som mange mennesker gjenkjenner. Som du nok allerede har forstått er det mange sanger og strofer jeg godt kunne tenke meg å si noe om.

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Idag var det shampoo i 4 av seks ikke hverdagskost

Istedet for å si noe om mange sanger vil jeg i dette innlegget ta for meg en sang som jeg synes er spesielt interessant ettersom den beskriver en krets og en kultur jeg selv er en del av, tittelen på denne sangen er «Tru». I sangen «Tru» synger Silo og saft om det lokale misjonshus.

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om "det kvida hus".

Kanskje er det dette nemlig det gamle Varhaug misjonshus Silo & saft har i tankene når de synger om «det kvida hus».

 

Jæren er en del av det svarte bibelbelte og tro og kristendom har preget området i hvert fall de 500 siste årene vil jeg påstå. De aller fleste på Jæren må forholde seg til den kristne troen på en eller annen måte. Det er ingen hemmelighet at Phillip Jacob Speners Pia Desideria fikk ett bredt nedslagsfelt her på bondelandet. Pietismen som egentlig var et utrykk for en inderlig lengsel etter en personlig guds relasjon i kontrast til den konvensjonelle masse/statskristendommen fikk mange merkelige og også uheldige uttryksformer her på jæren. Som en lekmann og pietist synes jeg det er utfordrende og interessant og lytte til vanlige jærske mannfolk sine refleksjoner rundt tro og bedehus. I denne sangen som i mange andre peker håbuene etter min mening på en del ting som er beskrivende for den sterke splittelsen mellom «de på bedehuset og de utenfor» som har og fortsatt står sterkt på jæren.

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk "heim" på Jæren

I boka Fred tegner Arne Garborg et dystert bilde av en pietistisk «heim» på Jæren

Allerede i andre strofe synger Silo og saft på jærsk selvfølgelig: «Du meina de e synd å drikke øl, men du bør helle tenka på deg sjøl». Omgangen med alkohol er kanskje det tydeligste ytre skillet mellom det som foregår på bedehuset og det som skjer på samfunnshuset eller idrettshuset. Å tukle med øl og vin har mange steder vært som å tukle med selve djevelen. Å bli sett med en ølflaske var et synlig eksempel på at man var utenfor. Å gå på fest var det samme som om man hadde tatt et valg, et valg som innebefattet at man hadde valgt «verden» fremfor Guds rike.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

Fra næring til styggedom. I tidligere tider var flere gårder på Jæren pliktet til å brygge øl. Noen hundreår senere hadde ting endret seg radikalt.

 

De store sosiale problemene alkoholen forårsaket på slutten av 1800-tallet og i begynnelsen på 1900 tallet gjorde nok sitt til at den innbitte kampen mot djevelens munnvann ble lang og hard. Avholdsbevegelsen bestod av en mektig allianse av arbeidere og lekmenn, de kunne være uenige om mye men kampen mot kong alkohol forenet dem. Selv mener jeg at rus fremdeles representerer er av vårt alvorligste samfunnsproblem men noen ganger undres jeg over måten vi avholdsfolk har gått frem på. Ofte tror jeg vår motstand har blitt formidlet fra vår høye hest. Ikke rart mange har kjent seg fordømt. Det er ikke rart at den gemene hop ber oss om å tenke litt på oss selv.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Den norske totalavholdsforening var i 20-årene norges største organisasjon.

Alkoholen har vært en merkesak for bedehusbevegelsen, vi skal være lys og salt vi må ikke være som verden har det blitt sagt. Idag skulle jeg ønske at det var andre trekk ved vår bevegelse som uttrykte annerledeshet sterkere, i mine øyne er det et paradoks at den kristne bevegelse som skal være ett varmt gjenskinn av Jesus først og fremst har skilt seg ut gjennom sitt rungende nei til alkohol.

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Hvordan være en god Jesus-ambassadør?

Det er ingen tvil om at frykten for alkoholen og stygt snakk har bidratt til å etablere ett skille mellom idrett og kristendom. Mens man i England snakket om muscular christianity advarte mange mot den farlige idretten på jæren. Mange på jæren har blitt nektet å gå på fotballtrening, det er ingen tvil om at dette har skapt sår og bitterhet. Alkohol har skapt avstander og har etter min mening bidratt til opprettholdelse av to leirer. Bedehusbevegelsen har etterhvert blitt mer og mer isolert på andre siden av gjerdet. I dette perspektivet mener jeg at Silo og saft setning rommer en hel masse og setter både følelser og refleksjon i beredskap.

Har vi muret oss inne?

Har vi muret oss inne?

«For du går i det kvida hus, det lokala misjonshus, der he de penga å tru, d æ for seint å snu», utgjør refrenget i sangen. Selv får jeg positive assosiasjoner når jeg kjører forbi eller er inni et av de mange som regel hvite bedehusene langs jæren. Det er noe trygt over det. En kjenner kaffilukta, en håndfull stoler under en liten avsats med en talerstol vendt mot stolene, et stort maleri som regel av Jesus henger på veggen. I det bedehuset jeg vokste opp troner et digert maleri av Jesus og den samaritanske kvinnen ved brønnen, når jeg lukker øynene kan jeg se det klart foran meg. Bedehusene rommer minner, minner om åresalg og bugnende fruktkurver, minner om Berentsen brus med sugerør gjennom ett hull i korken på juletrefester. Vennlige mennesket, de samme sangene, rutinene.

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

På fester i bedeuset fikk jeg smake mat som vi ikke hadde hjemme. Hvor ble det forresten av aspikken?

 

Jeg har for lengst innsett at langt fra alle deler mine assosiasjoner. For mange er det lokala misjonshus et sted for de som får det til, for de som mestrer familieliv og økonomi for de som har fast inntekt og er friske. For en utenforstående har jeg ingen problemer med å forstå at misjonshuset fremstår som en institusjon som bryter med sitt formål. Hvor er de trette, de syke, de fattige, de motløse som Jesus snakker om? Kanskje noen av dem snudde da de så bilparken på parkeringsplassen.

Silo_og_saft_7

 

Hvorfor har misjonshuset bare blitt en sted for «de som har tru». Skulle ikke bedehuset også være en plass der mennesker skulle få komme til tru? Silo og safts refreng skyter mot meg som en pil, den utfordrer meg. Vi ønsker at bedehuset eller misjonshuset skal være ett åpent rom, et rom for alle enten du heter Ali eller Per. Her skal det være plass for en som ikke tror, her skal det være plass for en enslig mor og en arbeidsledig ungkar med psykiske problemer. Vi er stolte over våre flotte leirsteder og våre resultat på julemesser men vår primære oppgave er ikke å samle inn penger til misjon men å drive misjon.

Kanskje har noen av medlemmene i Silo & saft vært på leir her.

Holmavatn

Starten på det andre verset begynner med: «He du haurt at atte han he meldt seg ud? Då får an ikkje koma te Gud». «Hør hvor det stormer der ute, her inne er ferdfullt og tyst» lyder en god gammel slager på bedehuset. Enten er du innenfor eller så er du utenfor, dette er jo når alt kommer til alt kristendommens brutale sannhet. Ofte tror jeg det å være innenfor har vært definert som å gå på dette rette bedehus eller være med i den rette misjonen. Det å ikke gå på andre misjoner sine basarer og møter og å sukke nedstemt over brødre eller søstre som ikke er tilstede på «mødeveker» er fenomen vi kjenner til innenfor bedehuskulturen. En bevegelse med utspring fra Luthers teologi og hans oppgjør med loviskhet har på mange måter havnet inn i mange av de samme mønstre. Erling Rimehaug beskriver denne loviskheten godt i sin bok «Tørsten gir lys». «Å bli kristen var for mange av oss å bli dratt inn i heseblesende aktivitet. Vel visste at det ikke var nødvendig for å bli akseptert av Gud. Men det var saktens nødvendig for å bli akseptert i miljøet, og når du er ung så er det vel så viktig» skriver Vårt Land journalisten. Når noen uteblir eller har meldt seg ut som Silo og saft synger er ikke alltid det riktige å be for vedkommende, kanskje bør en i tillegg til å be besøke, snakke og lytte til vedkommende som ikke kommer til fellesskapet lenger istedet for å snakke med andre brødre om han som uteblir. Dette har nok ikke alltid vært tilfellet, har man valgt verden er man utenfor og en får ikke komme til Gud har konklusjonen vært, dette oppsummerer Silo og saft i en setning full av jærsk substans.

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er "mødevega"

Oppmøte har vært viktig i bedehuskulturen særlig når det er «mødevega»

«Dei seie at presten e fleksibel, han he nok ikkje lest nok i sin bibel» er den sentrale setningen i tredje vers. Bedehusbevegelsens er etterkommere av haugianerne som brøt med den norske kirke og konventikkelplakaten et brudd som helt klart var nødvendig for bevegelsens eksistens. Guds ord kunne forkynnes av vanlige folk, det allmenne prestedømme. Kirken og bedehuset ble som Liverpool og Everton de drev stort sett med det samme men var samtidig rivaler. Særlig tror jeg at lekfolket på mange måter følte seg som lillebror. I bedehuset kunne en noen ganger nærmest ane en forakt mot fornuft, forskning og akademia. Ordet skulle forkynnes rent av helt vanlige folk helst uten noen form for skolering i grell kontrast til kirkens liberale teoretikere. Idag som før ristes det på hodet av prester som driver med vranglære noe som etter min mening også er tilfelle, problemene oppstår når engasjementet mot homofile prester overgår engasjementet for de fattige, de ikke troende, de trette og barna.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Da Ingrid Bjerkås ble norges første kvinnelige prest ble det utløst en intens debatt særlig innenfor bedehuskulturen.

Bedehusbevegelsen tror jeg blir sett på som en svart/hvitt bevegelse ikke bare av Silo og saft. På bedehuset er det snakk om lys og mørke, himmel eller fortapelse. Kompromissløsheten på bedehusene kan være så massiv at trommer, dans og musikkform kan føre til splittelse. Det er alltid noen som ikke har lest sin bibel godt nok. Augustins tese om enhet i det sentrale og frihet i det perifere har mang en gang blitt oversett. At kranglene og diskusjonene mellom kirke og misjonshus og bedehusfolk seg i mellom ikke har gått upåaktet hen er Silo og safts tekst et klart prov på.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

Det politiske partiet som skal kjempe for de kristne verdiene har ofte fått kjenne på medlemmenes kompromissløshet.

«Men en dag e det slutt å me dør, då vart me pakka inn i dødens slør. Nå får me jedna treffast igjen, men de e nok ikkje i himmelen. For eg går ikkje i det kvida hus, det lokala misjonshus, eg he ikkje penga å tru, det æ for seint å snu», lyder det fra Silo og saft mot slutten. Alle er enige om at døden er uunngåelig men at noen skal til himmelen mens andre ikke høres fryktelig ut. Vrangforestillingen om at det er «det kvida hus, det lokala misjonshus» som frelser er nok fortsatt levende og kanskje er vi som går på misjonshuset med på å bidra til at denne illusjonene opprettholdes. Silo og saft sette ord på den fordømmelsen mange kjenner på, utenforstempelet. Uten penger og tru er himmelen en umulighet synger Silo og saft, det skal jeg gi dem rett i, men det er den siste setningen som bekymrer meg for ingen må noen gang innbille seg at det «e for seint å snu». Hvis vi på bedehus og misjonshus gir slike signaler er vi på ville veier. At «de utenfor» ender opp med disse konklusjonene kan jeg forstå. Det er først når bedehusfolket går tilrettelegger for dialog og går i dialog med ord og med gjerninger at slike utbredte misoppfatninger kan avsløres. Bedehusene skal ikke være lyskjegler utenfor verden men i verden, når de troende blir gode nyheter istedet for å annonsere at de gode nyhetene blir talt om på bedehuset i Jærbladet ja først da tror jeg at flere kan få høre de gode nyhetene om at det aldri er for seint å snu.

Kom til oss...

Kom til oss…

Dette ble en lenger avhandling enn jeg hadde forestilt meg om en tekst som jeg mener rommer mye. Om guttene i Silo og saft kan kjenne seg igjen i noen av mine refleksjoner er jeg særdeles usikker på. At litteratur og musikk kan utrykke ting som ligger langt bortenfor forfatterens intensjon kalles for noe fint på fagspråket som jeg ikke kommer på i forbifarten, fint er det i hvert fall. Selv kjenner jeg ikke de ærlige mannfolka i Silo og saft. Jeg har snakket såvidt med den ene Madlaen. Han er en ihuga Liverpool supporter og leverer i rette Varhaugånd bare Liverpools terminliste til kona i august slik at hun kan planlegge etter denne. Han andre Madlaen kjenner jeg bare som en morsom og halvsleivete quizmaster, han bærer visstnok i visse kretser også hedersnavnet Keegan. De andre kjenner jeg ikke til, men jeg oppfordrer alle bandets medlemmer til å stikke innom nærmeste «kvida misjonshus» bare for å se om alt er ved det samme om ikke annet.

Gode nyheter fra Klepp frikyrkje!

Mens et sprudlende Liverpool lag anført av trollmannen Suarez ydmyket Tottenham på White Hart Lane satt familien Mong på første benk på Klepp ungdomsskule. Til tross for den beste bortekampen siden 4-1 på Old Trafford i 2009 angrer jeg ikke. Det er ikke mye som er større en Jon Flanagans ansiktsuttrykk etter sin første obligatoriske Liverpool scoring men det finnes noe.

Suarez, Sterling og co nådde ikke helt opp mot denne gjengen.

Suarez, Sterling og co nådde ikke helt opp mot denne gjengen.

I en time og et kvarter satt jeg, min kone og mine gutter på 1,4 og 6 år klistret til stolene. Frikyrkja på Klepp klarte det verken NRK eller Disney har klart nemlig å holde tre aktive gutter i ro i mer enn en time. Her var det liv og glede hele veien.

Ikke alle har en musikalstjerne som søskenbarn.

Ikke alle har en musikalstjerne som søskenbarn.

I en travel og hektisk tid for de fleste av oss var det godt å få sitte ned å bare lytte og se. Midt i ei julestri som er preget av ønskelister, julenisser og visakort som går varme var det befriende å høre at jula ikke handler om å få men å gi. I en verden av iphoner, ipader, ipoder og imacer fikk vi se og høre at det er noe som er større enn apple. Vi ble minnet om at den største gaven av alle er Jesusbarnet, verdens frelser. I en tid der mye handler om forskning og avansert vitenskap som forteller oss at verden ikke trenger å gå fremover, skjærer den enkle fortellingen og den lille familien fra Nasaret gjennom som et lysglimt i vintermørket.

Ett av høydepunktene i den største av alle fortellinger.

Ett av høydepunktene i den største av alle fortellinger.

Mellom overskrifter om et Europa og et klima i krise, bringer julefortellingen oss håp og glede. Midt i et samfunn der meningen med livet for mange er redusert til å ha det gøy så lenge man lever, er julevangeliet begynnelsen på noe som forteller oss at livet er så mye mer. Mens dugnadsånden kveles under kapitalismen jerngrep, og grådighetens ekko «whats in it for me» durer i ørene våre, blir vi avbrutt av en gjeng vanlige folk fra Klepp. Som en kontrast til mange av samfunnstrømningene står Musikalen Like til Betlehem satt opp og fremført av Klepp frikyrkje opp som en bauta i kraftig nordavind.

Motstrømsfolk.

Motstrømsfolk.

I selve musikalen fikk vi se helt vanlige mennesker som gjorde så godt de kunne. Vi fikk se barn og voksne i alle slags aldre, farger og fasonger smile og uttrykke seg. Her var det ikke fasader, glam og effekter som var det sentrale, men det enkle, naturlige og fortellingen selvfølgelig. I en drøy time forsvant generasjonskløfter, barn, ungdom, voksne og eldre gjorde noe sammen, de skapte ett uttrykk, gjorde fortellingen levende. Det var nesten som treet med grenene og legemet og lemmene ble levendegjort for oss. Det var nydelig å befriende. Det gjorde ikke noe at noen bommet på noen toner, at en slo en salto ekstra og noen av de minste vinket til bestemor når de egentlig skulle danse, tvert imot gjorde det alt enda flottere, enda mer ekte og levende. Hva skal man med svindyre julekonserter med masse prakt og stas når man kan gå på Klepp ungdomskole å se ekte juleglede og skaperkraft fra sambygdinger.

Idag har vi mye perfekt og kunstig, men lite ekte og normalt.

Idag har vi mye perfekt og kunstig, men lite ekte og normalt.

For meg var opplevelsen søndag noe mer enn musikk og dans. Det var vel så mye en påminnelse om at vanlige mennesker kan utgjøre en forskjell. «Jesus, hjelp meg å spre Din vellukt over alt hvor jeg går. Overstrøm min sjel med Din ånd og kjærlighet. Gjennomtreng og ta i eie hele mitt vesen så fullstendig at mitt liv bare blir et gjenskinn av Ditt». Denne bønnen ba Mor Theresa hver dag. «For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst, og blant dem som går fortapt. For de siste en duft av død til død, for de første en duft av liv til liv.» forteller Paulus oss i hans andre bre til korinterne. Jeg tror syntes jeg kunne kjenne denne vellukten der jeg satt tett sammenstuet sammen med andre jærbuer. Den samme vellukten tror jeg steg opp mot himmelen som røkelse for han som sendte oss barnet i krybben.

Finnes det noe vakrere enn englesang?

Finnes det noe vakrere enn englesang?

Følg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 949 andre følgere